Introduksjon til et nytt initiativ

Da Alf Larsen i 1933 lanserte sitt legendariske tidsskrift Janus, skrev han i første nummer noen ord om intensjonene bak. Med blikk på samtidens situasjon, «det nuværende kaos», uttalte han at dette kaos har sitt opphav på et sted vi ikke formoder, ikke i ytre forhold, i sosiale motsetninger eller lignende, tvert imot, at det er «å søke i vårt eget indre og at derfor det første skritt på veien til å bringe orden i tingene må være å bringe orden i våre egne tanker.» Denne tiltroen til «vårt indres» evne til å finne og mestre virkeligheten, går som en ledetråd gjennom hele introduksjonsartikkelen. Og tankegangen føres videre, til et felt av krefter, en skapende væren forut for og bakved de ytre ting: «Vi går med andre ord ut fra ideene som det primære, og mener at en ny idéverden må innplantes i bevissthetene som forberedelse til en ny tingenes ordning.»

Det er naturlig å minne om disse ordene, uttalt for 64 år siden av en hvis liv ble forandret og omskapt i møtet med den moderne åndsvitenskap – «det var som om et veldig forheng ble trukket til side.» Møtet med Rudolf Steiners ideer ble vendepunktet i Alf Larsens liv. Det samme gjaldt den kretsen av venner og medarbeidere som fra 1933 til 1941 virket med i utformingen av Janusimpulsen. En impuls som i introduksjonsheftet fikk følgende karakteristikk: «Engang tok vi vår viden ut av fortiden, ut av det skapte, det tilblevne, med andre ord ut av kosmos. Herefter må vi ta den ut av fremtiden, ut av det evig levende og vordende, med andre ord ut av oss selv.» Janus skulle være et eksempel på dette, og derved ble Larsen og hans venner veivisere til åndsvitenskapens kilde – det kristelige mysterium – i sin nye og tidsmessige metamorfose.

Når vi nå introduserer et nytt initiativ, Cogito perspektiver, en form for årbok, så er den også fremgått av en krets med mennesker som i flere år har prøvd å forholde seg til åndsvitenskapens sentrale grunnlag, dens idéforståelse og dens metodikk. Vårt arbeide, som vi har samordnet i studiefellesskapet Cogito – forum for tanke og erkjennelse, har også skapt en opplevelse av det Steiner antyder vil skje når mennesker møtes for å arbeide erkjennelsesmetodisk sammen – at man nok går til møtene for å lære noe, erfare noe, men fremfor alt av glede over å møte det andre mennesket, se og være delaktig i dets streben – og, vice versa, føle den andres produktive deltagelse i sin egen. Denne kvalitet, gleden ved menneskemøtet, viser seg å være en inspirasjon som griper vår tenkning og gir den kraft og dynamikk. Arbeidet med å forstå og realisere Steiners «utvidede tankebegrep», som det ved en leilighet treffende ble kalt, har en sosial retning med to hovedmomenter; det skaper ikke bare et bevissthetsmessig fellesskap, men gir også, igjen og igjen, støtet til kreativ, gledesfylt handling,

Men dette arbeidet danner likeledes en erkjennelsesvei til det oversanselige forskningsmaterialet åndsvitenskapen omfatter. Dette er hittil i bare liten grad blitt meto-disk bearbeidet og verifisert og knyttet til samtidens problemstillinger. Men nettopp for den oversanselige virkelighet har det vært en sterkt økende interesse de siste tiårene. Dette har sine klare årsaker. Uttørkingen av det menneskelige intellekt, hvorved tenkningen oppleves som helt abstrakt og skyggeaktig, har i vår tid og spesielt for Vestens mennesker skapt en heftig indre lengsel etter det levende og umiddelbare i omgangen med tingene, med verden. I følelsene, som i en drøm, spirer det også frem en anelse av at alt ytre bare er som et speil for noe annet, vesensaktig. Blir man først vâr hvor gold og livsfiendtlig det abstrakte intellekt er blitt, er det fristende å tro at veien til å forløse disse lengsler og anelser går gjennom forkastelse av tenkningen. Men dermed ville man samtidig fornekte et av menneskets sentrale vesensledd – uten først å ha undersøkt dets dybder og muligheter. Vi tror derfor ikke veien ut og opp består i å forkaste, men å forvandle det menneskelige intellekt. Her skaper den åndsvitenskapelige erkjennelsesmetodikk et grunnlag, idet den konsentrerer kreftene rund bevisstgjøringen av den levende tanke – det moderne menneskes første, avgjørende åndsopplevelse. Og herfra åpner de indre landskaper seg, rike, fulle av håp og varme.

Dette forholdet mellom sansebundet forestilling, abstrakt intellektualitet og levende tenkning er et av Rudolf Steiners sentrale forskningsfelt. En metodisk tilgang til åndsvitenskapen på høyde med de krav tiden stiller til vitenskapelighet og eksperimentell reproduserbarhet, kan vanskelig komme forbi eller utenom en slik avklaring. Det levende, den levende tenkning som veien til åndsvitenskapens innhold, forhindrer at de stivner til og forkommer, at åndsvitenskapen blir til noe på siden av og utskilt fra tidens sentrale impulser: en sekt, et religionssurrogat, et fellesskap basert på utlevde og dogmatiserende forstandskrefter.

Det som her er ment, vil også våre Cogito-studiesammenhenger prøve å yte et bidrag til. Men det er et langsiktig arbeid som ikke minst krever tålmodighet, idet klarhet og forståelse ikke kan søkes i blodløse abstraksjoner, men ved at den enkelte med hele sin personlighet vokser inn i såvel problemstillingen som løsningen. Slik oppstår organisk, levende erkjennelse.

Cogito-fellesskapet er altså et forum hvor nye ferdigheter øves og litt etter litt kan bli en tilvekst til den enkeltes totale ferdighetsorganisme. Det håper derved å bli et sted hvor kreativitet og nye initiativer kan oppstå og blomstre. Og som kulturfellesskap omspenner det de forskjelligste temaer og virksomheter; hvor retningen går, avgjøres utelukkende av den enkeltes indre, idé- og evnemessige disposisjoner. Vi lever jo alle spesielt sterkt i be-stemte utsnitt av idéverdenen og med en tilsvarende dragning til de områder og felter av menneskelig erfaring hvor disse utsnittene er virksomme og skaffer seg uttrykk. Dette gir åndslivet fargerikdom og fylde.

Tanken med Cogito perspektiver er å skape et organ hvor noe av dette åndslivs interesser og resultater kan utarbeides skriftlig, og gjøres tilgjengelig for mennesker også utenfor den umiddelbare Cogito-kretsen. Vi ønsker likeens å åpne dette årbokprosjeket for andre, beslektede impulser og bestrebelser, slik at det kan oppstå et forum for en levende og mangesidig åndskultur. Resultatet av våre forsøk i denne retning holder du nå i hånden. Vi håper på engasjerte og kritiske lesere, på en reell dialog via det trykte produkt.

God lesning!

Redaksjonsgruppen