| Forsiden | Møteplan | Seminar | Om (Forum) Cogito | Tidligere numre | Salg | Siste nytt |
De intellektuelle russerne* var og er delt i to leirer, de slavofile og de vestlige. De førstnevnte forventer å skape seg en egen kultur ut fra egen kraft. De sistnevnte holder dette for umulig og ønsker å overføre Vestens kultur til Russland. Dostojevskij er slavofil. For ham er kraften til å tilgi skyld en særlig kvalitet i den russiske sjelen. Denne kraften er for ham et kulturgode som verdsettes i Russland, mens det i andre land slett ikke erkjennes.
Dette temaet tar han opp i august 1877 i en anmeldelse av Tolstojs roman Anna Karenina. Den tidshistoriske situasjonen var preget av spenningen mellom Vest-Europa og Russland, i sammenheng med den russisk-tyrkiske krig samme år. På denne bakgrunn stiller Dostojevskij spørsmålet om hvilke muligheter Vest-Europa og Russland har for å forstå hverandre.
«Ja, men,» spør vi russere oss selv nå, «hva vil vi å si eller forklare dem (vesteuropeerne), slik at de kan begynne å forstå oss på en riktig måte? Vi (russerne) synes jo ennå å ha så lite av slike goder som ville være forståelige for dem, og som de kunne respektere oss for. For vår grunnleggende og viktigste idé, vårt gryende «nye ord» vil det ennå ta lang, svært lang tid før de forstår. De trenger fakta som de umiddelbart, som de allerede i dag kan forstå, forstå med sitt moderne blikk. Og med dette blikket spør de oss: «Hvor er deres sivilisasjon? – Lar det seg i det kaoset som vi ser hos dere, overhodet gjøre å få øye på en orden i de økonomiske krefters spill? Hvor er deres vitenskap, deres kunst, deres litteratur?»
Etter å ha stilt disse spørsmålene, drøfter Dostojevskij utførlig rettferdighetsbegrepet på grunnlag av løsningsmulighetene som foreligger når et menneske blir sittende fast i skyld, slik de har fremkommet i vesteuropeisk litteratur. Derefter fortsetter han: «Det er klart og forståelig og det trer frem med en lyslevende visshet at det onde i mennesket sitter dypere enn de sosialister antar som gir seg ut for å være leger, at det onde ikke lar seg unngå i noen sosial sammenheng om de var aldri så fullkomne, at den menneskelige sjel overalt er den samme, at det unormale og synden utelukkende fremgår av sjelen og endelig, at menneskeåndens lover fortsatt er så ukjente, så ubestemte og hemmelighetsfulle at det til nå ikke finnes virkelig grundige leger, ikke engang dommere som kan felle en endelig dom, ja, at de ikke i heller kan finnes, unntatt den ene, som sier: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde.»
Bare han alene kjenner helt og fullt denne verdens hemmelighet og menneskenes endelige skjebne. (...) Det mennesket som gjør seg til dommer over andre, må vite om seg selv at han ikke er noen endelig dommer, at han tvert imot selv er en synder, og at målet og vekten i hans hånd er en absurditet hvis han ikke også selv selv bøyer seg for de fortsatt uutgrunnelige hemmeligheters lov, og ikke søker sin tilflukt i den eneste av alle utveier – i barmhjertigheten og kjærligheten.
Men for at mennesket ikke skal bryte sammen av fortvilelse og om mulig gå under i overbevisningen om det ondes hemmelighetsfulle og skjebnesvangere uunngåelighet, blir det tross alt vist en utvei. Og denne utveien har dikteren (Tolstoj) med geniets overbevisningskraft åpenbart i den geniale scenen som utspiller seg i soveværelset til romanens heltinne (Anna Karenina), hvor forbryterne og fiendene plutselig forvandler seg til høyere vesener, til brødre som tilgir hverandre alt, og nettopp gjennom denne gjensidige tilgivelsen kaster av seg løgn, skyld og forbrytelse og derigjennom med ett slag rettferdiggjør seg selv, i full bevissthet om at de har mottatt retten til å gjøre det. (...)
Når vi nå i litteraturen har verker med en slik tanke- og fremstillingskraft, hvorfor skulle vi da ikke i fortsettelsen også kunne ha vår vitenskap og våre egne løsninger på de økonomiske og sosiale problemer; hvorfor frakjenner Europa oss selvstendigheten som dette krever, muligheten til å kunne si vårt eget ord?
Karakteren av dette «egne ord» antyder Dostojevskij i tre stadier:
1.Det onde sitter svært dypt i hvert enkelt menneske, og lar seg ikke overvinne gjennom ytre organisasjonsformer (sosialisme).
2.Fordi ethvert menneske er en synder unntatt én (som var «likt oss i alt, bare ikke i synden»), kan ingen virkelig være den annens dommer.
3.En utvei fra dette skyldforviklingens dilemma er kjærlighet og tilgivelse.
Dostojevskij refererer til følgende scene: Anna Karenina ligges dødssyk i sitt rom med barselfeber. I forrommet sitter, fullstendig oppløst, hennes elsker Vronskij, faren til den piken Anna nettopp har født. Da hennes ektemann, Alexeij Alexandrovitsj Karenin trer inn i soverommet og hun ser hvem det er, bønnfaller hun ham om tilgivelse: « Jeg dør nå, jeg vet at jeg dør (...) jeg ønsker nå bare én ting: tilgi meg, tilgi meg helt og fullt.»
Derefter beskriver Tolstoj tilstanden til Karnin, som ikke straks makter å svare: «Alexeij Alexandrovitsjs forvirring økte stadig mer og nådde til sist en slik intensitet at han gav opp å kjempe imot den. Han merket plutselig at det som han hadde sett på som en sjelelig hjelpeløshet, tvert imot var en tilstand av salighet som gav ham en ganske ny, fullstendig uventet og aldri tidligere opplevd lykkefølelse. Han tenkte ikke på at de kristne budene, som han ville holde hele sitt liv, foreskrev ham å tilgi syndere og elske sine fiender, men en saliggjørende følelse av kjærlighet og tilgivelse fylte hans sjel helt av seg selv. Han knelte ned, la sitt hode på hennes bøyde arm, som gjennom stoffet i nattkjolen brant ham som en ild, og hulket som et barn. Derefter ber Anna sin ektemann også om tilgivelse for sin elsker Vronskij: « Gi ham hånden og tilgi ham.» Så skjer.
Her viser nærheten til Dostojevskijs egne tanker seg tydelig, siden det for Tolstoj hørte med en betingelse før tilgivelsen kunne skje fyldest, både for den som ber om tilgivelse og den som skal gi: Den sjelelige rystelse, (den åpenbarer seg i tårene) som fører til ydmykhet, og som i det ytre gjenspeiler seg i bønnen om tilgivelse hos Anna og i knefallet hos Alexeij Alexandrovitsj. Etter at Anna igjen er blitt frisk, utvikler romanen seg riktignok slett ikke videre som beskrivelsen av en gjenopprettet familieidyll. Denne sjeletilstanden, som er fylt av en saliggjørende følelse av kjærlighet og tilgivelse, er i Tolstojs beskrivelse bare av kort varighet.
Skyld og tilgivelse er for øvrig ikke det viktigste tema hos Tolstoj, det er det derimot hos Dostojevskij, og det slynger seg igjennom alle hans store romaner fra begynnelsen med Fattige folk og frem til Brødrene Karamasov som deres ledemotiv.
Sin siste store roman har Fjodor Mikhajlovitsjch Dostojevskij delt opp i 12 deler, som han kaller bøker. Den sjette boken omhandler «livserindringene til munken Sosima» og hans belæringer. I en slik innflettet del, som er helt adskilt fra historiens normale gang, formidler Dostojevskij alltid spesielle intensjoner, det gjelder for eksempel også for Ivans fortelling om «Storinkvisitoren» i femte bok i samme roman, eller for Stavrogins skriftemål («Hos Tichon») i Dotojevskijs roman De besatte.
Her utvikler han tanker rundt tema skyld og skyldtilgivelse, tanker som tas opp i de tidligere siterte utredninger, men som i skildringen av dette skriftemålet blir vesentlig fordypet.
«Livserindringene til munken Sosima» faller i tre deler, som hver fremstiller en initiasjonsopplevelse; først den et menneske har på terskelen til voksenverdenen; så den til en ung mann og sluttelig den til en femtiåring.
I første del forteller fader Sosima, som en helt spesiell hendelse fra barndommen, om sykdommen og døden til sin bror Markel. Markel er 17 år gammel. I provinsbyen i Nord-Russland der han lever med sin bror og sin mor, slutter han vennskap med en filosofiprofessor fra Moskva, som på grunn av sitt fritenkeri er bannlyst nettopp til denne byen. Til stor skrekk for sin religiøse mor gjør han professorens ateistiske forestillinger til sine egne, og ved vinterens slutt deltar han ikke i den tradisjonelle fasten. I siste tredjedel av fastetiden blir han rammet av galopperende tæring. Da hans mor ber ham om å gå til kirken og ta del i nadverden, svarer han med en strøm av hånsord om gudshuset. I den stille uken oppstår det imidlertid en forvandling. Han begynner å gå til kirken, i førstningen påstår han det er for å berolige moren. Men da påskehelgen kommer, har han helt forandret seg; skriftemålet og nadverden blir fullbyrdet i hjemmet, siden han i mellomtiden er blitt sengeliggende. Han er nå fullkommen lys og glad til sinns, og på tross av store smerter og våkenetter bevarer han denne sinnsstemning like til sin død.
Han erfarer i sammenheng med oppstandelsesfesten en slags stille innvielse, en akt av nåde som foregriper hans død. Dette åpenbarer seg i det ytre gjennom det han sier til de menneskene som omgir ham. Særlig viser dette seg i to vesentlige erfaringer som er nært knyttet til vårt tema.
Den ene er vissheten om egen skyld, den andre er en grunnstemning av takknemlighet overfor alt det som kommer ham i møte utenfra: «'Likeledes vil jeg så gjerne si til deg, mor, at hver og én av oss er skyldig overfor alle andre, men jeg er mest skyldig av alle.' Moren smilte, hun gråt og smilte: 'Og hvordan har det seg så at du er mer skyldig enn alle andre? Blant dem finnes mordere og røvere, så hvilken synd kan du ha begått som gjør deg mer skyldig enn alle andre?' 'Mor, du mitt hjerteblod,' sa han, dengang begynte han å bruke slike vennlige og uventede ord, 'du, mitt kjære hjerteblod, du min glede, du må vite at enhver overfor alle i sannhet bærer alle andres skyld og skylden for alt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare deg det, men jeg føler at slik er det, som en smertefornemmelse føler jeg det. Og hvordan har vi overhodet kunnet leve slik, forarget og uten å vite noe om dette?'»
I sin uttalelse om at han føler seg som den mest skyldige av alle, minner Markel om den hellige Franz av Assisi. Frans sier i en spesiell sammenheng vis-à-vis broder Pacifico, på spørsmålet om hva han tenker om seg selv: «Jeg tror at jeg er den største synder som vandrer om her på jorden ... » Et annet sted blir han vis-à-vis bror Masseo enda tydeligere med hensyn til sitt eget oppdrag: « … og da har disse salige, hellige Guds øyne blant de syndefulle aldri skuet noen større synder enn meg, den verste og mest nederdrektige, og fordi Herren ikke fikk øye på noen ynkeligere skapning enn meg for det vidunderlige verk han ønsket å fullbyrde, derfor valgte han meg (...)».
Men Markel går enda lenger. Ikke bare overfor menneskene føler han seg skyldig, han utvider sin skyldfølelse til også å gjelde naturrikene: «Vinduet i rommet hans vendte ut mot hagen. Vi hadde en skyggefull hage med gamle trær, trærne stod fulle av knopper, de første fuglene hadde kommet, de kvidret og sang utenfor vinduene hans. Og som han så på dem og betraktet dem med glede og tilfredshet, begynte han plutselig å be dem også om tilgivelse: 'Dere, Guds småfugler, dere glade småfugler, tilgi meg også dere, for også overfor dere har jeg syndet.' Dengang kunne ingen av oss begripe dette, men han gråt av glede. 'Ja,' sa han 'en slik Guds herlighet var rundt meg i småfuglene, trærne, engene og himmelen; bare jeg alene levet i skam, jeg alene hadde vanæret alt, men slett ikke lagt merke til skjønnheten og herligheten.' 'Du tar på deg alt for mange synder,' sa moren gråtende. 'Mor, du min glede, jeg gråter fordi jeg er glad, ikke av bekymring; jeg selv ønsker jo å være skyldig overfor dem, jeg kan bare ikke forklare deg det, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal elske dem. Og om jeg enn er full av synd overfor alle, så vil av den grunn også alle tilgi meg, det er jo nettopp paradiset. Er jeg altså ikke nå i paradiset?»
Også her er nærheten til den hellige Frans av Assisi frapperende. Man tenker på de mange legendene hvor temaet nettopp er hans kjærlighet til naturen, og man tenker særlig på hans forhold til fuglene, slik som han i Alviano holder prekener for. Denne kjærligheten munner jo ut i Solsangen. Også Markels svermeri begynner med fuglene.
Fordi den hellige Frans gjennom sin sterke følelsekraft nådde frem til en opplevelse av enhet med naturen, og i sfæren av skapende krefter, kunne han utfra denne bevisstheten også preke for fuglene. Men frem til det 19. århundre har menneskenes forhold til naturen forandret seg. Den interesse for naturen som begynte med den hellige Frans, Petrarca og andre i det 13. og 14. århundre, er i den nyere tid blitt en selvfølge. Viktig er nå den forløsningsimpuls, det menneskelige ansvar, som Dostojevskij lar sine små helter utvide til også å omfatte naturen,
Den arv Markel etterlater sin bror, er følgende setning: «Lev i mitt sted.» Dette budet fører over til annen del, hvor munken Sosima beretter om sin egen skjebne. Han kommer allerede som barn til en kadettskole i St. Petersburg, hvor han gjennomgår en åtteårig utdannelse til offiser. Der går han på den ene siden opp i det ytre liv, men pleier allikevel også en annen, gemyttspreget side hos seg selv, idet han gjerne leser bøker, unntatt Bibelen, som han visstnok tar med seg over alt, men nesten aldri åpner. Efter ytterligere fire år som offiser, han er nå 21 år gammel, blir han beordret til en annen by, og der forelsker han seg i en ung pike. Så blir han beordret videre til et annet distrikt for to måneder. Da han kommer tilbake, hører han at piken i mellomtiden har giftet seg med en velansett godseier. Av hevnlyst fornærmer han denne godseieren; som derefter utfordrer ham til duell.
Natten før duellen ergrer den irritable offiseren seg over sin opppasser Afanasij, og slår ham to ganger i ansiktet så han blør. Etter en kort søvn våkner Sosima med fornemmelsen av noe «skammelig og lavt». Han leter etter fornemmelsens årsak, og går nøkternt og saklig gjennom alle tenkelige grunner. Han fastslår at årsaken hverken er frykten for døden eller hans forehavende om å utgyde blod. Mens han på denne måten anstrenger seg for å stå til rette for seg selv, blir han plutselig vâr at den virkelige årsaken er mishandlingen av oppasseren «For meg var det som om en spiss nål fór gjennom mitt hjerte.» i dette øye-blikket dukker erindringen om broren Markel opp i ham. Han gråter og tenker nå selv: «... sannelig, kanskje bærer jeg overfor alle mennesker den største skyld, kanskje er jeg dårligere, slettere enn alle mennesker på jorden.» Og plutselig står sannheten i all sin tydelighet for øynene på ham: «Hva har jeg i sinne? Jeg vil drepe et godt, klokt og edelt menneske som ikke har gjort seg skyldig i noe overfor meg, og hans hustru vil jeg for evig berøve all lykke. Jeg vil forårsake hennes lidelse og drive henne inn i døden.»
Men han får ikke mye tid til å besinne seg, for hans sekundant trer inn i rommet med pistolene. Da han allerede sitter i vognen, unnskylder Sosima seg et øyeblikk og løper tilbake til Afanasijs værelse: «'Afanasij,' sa jeg, 'i går slo jeg deg i ansiktet to ganger, tilgi meg!' Han fór sammen som om han var helt forferdet og stirret på meg – og da så jeg at dette var for lite, virkelig var alt for lite, og jeg kastet meg, slik som jeg var, i full uniform, brått for hans føtter, og med pannen mot gulvet sa jeg: 'Tilgi meg' Da ble han helt stiv: 'Deres velbårne, far, herre, hvordan kan De (...) ja, er jeg verd dette?' Og med ett brøt han ut i tårer, slik som jeg nettopp hadde gjort; han dekket ansiktet sitt med begge hender, snudde seg mot vinduet og hikstet og skalv over hele kroppen. Jeg løp ut, styrtet inn i vognen og ropte: 'Kjør i vei!' Deretter vendte jeg meg mot min kamerat og spurte: 'Har du noensinne sett en seierherre?'»
Også her hører det en sjelelig rystelse til selve tildragelsen, som baner vei for en virkelig ydmyk holdning. Den viser seg både i Sosimas tårer, tanker og knefall og i bestyrtelsen og tårene til tjeneren som ved sin sosiale stilling allerede lever i ydmykhet.
I vår tid er knefallsgesten noe som ikke kommer en i møte til daglig; den er for oss nesten blitt en umulighet. Imidlertid kan man legge merke til at når noen, på en ektefølt og autentisk vis kneler ned, har denne gestus heller ikke i dag mistet sin kraft; man tenker for eksempel på Willy Brandt i Warszawa.
Knefallet har hos Dostojevskij alltid en helt spesiell betydning. Det gjelder såvel Katerinas knefall for Dimitrij som Sosimas for Afanasij, som begge kommer spontant fra hjertet. Men også knefallet som bevisst gestus av ydmykhet; en på forhånd overveiet, nødvendig gjerning med kraft til å gjenopprette sammenhengen med verden for de agerende personer, som før knfallet befant seg i fullstendig avskårethet – dette har hos Dostojevskij en skjebnebestemmende kvalitet. Således bønnfaller Sonja dobbeltmorderen Rodon Raskolnikov i romanen Skyld og forsoning: «Stå opp! Gå med én gang, øyeblikkelig, og still deg opp ved en korsvei! Bøy deg, kyss først jorden som du har besudlet, derefter bøy deg for hele verden, i alle de fire verdensretninger, og hver gang roper du ut: 'Jeg har drept.' Derefter vil Gud igjen sende deg liv.» Kort før han melder seg for politiet, faller igjen denne bønnen fra Sonja ham inn; «Han skalv over hele kroppen da han mintes dette (...) Som et anfall var det plutselig kommet over ham; gjennom en gnist ble det tent i hans sjel og grep plutselig fatt i ham, som en ild, helt og fullt. Alt det hårde og forherdede i ham ble mykt, og tårene sprengte seg frem. Slik han stod der, slik falt han også til jorden (...) Han knelte ned midt på plassen, bøyde seg frem helt til leppene berørte marken, og full av tilfredshet og lykke kysset han denne skitne jord (...) Han reiste seg opp og bøyde seg for annen gang (...)»
Slik Sonja, som har fulgt den straffedømte til Sibir, forutsa, finner Raskolnikov i slutten av romanen virkelig tilbake til livet – i en straffeleir ved påsketider etter en alvorlig sykdom. Og igjen forbinder Dotojevskij den avgjørende scenen med et knefall: «Hvordan det hadde seg, visste han ikke selv, men plutselig følte han at noe grep fatt i ham og bøyde ham ned til hennes føtter. Han gråt og omfavnet hennes kne.»
I motsetning til dette står samtalen mellom Schatov og Stavrogin i romanen: De besatte. Også Schatov oppfordrer romanens helt til en trefoldig gestus av ydmykhet: «Kyss jorden, vann den med Deres tårer og be om tilgivelse!» Stavrogin er ikke i stand til det, han henger seg til slutt.
For Sosima er like ens knefallet for oppasseren en spesiell handling, den høyeste han i dette øyeblikk er i stand til. Og dette øyeblikket danner motstykket til slagene fra kvelden før. Sosima selv snakker om den «bestialske råheten» i disse slagene; forblindet av slett lune og hovmodighet ser han ikke oppasseren som et menneske, men behandler ham som en ting han kan bruke til å avreagere sitt raseri på. Dermed avstår han også fra sin egen menneskelighet og handler bestialsk, altså som et dyr. Om nettopp dette får han neste morgen følgende erkjennelse: «Og det var et menneske som ble drevet så langt, og det var et menneske som slo et annet menneske.» Denne vissheten om den egne handlingens lavhet fører til en sønderknust anger som muliggjør den selvfornedrelse og selvovervinnelse som ligger i bønnen om til-givelse og i knefallet. Derigjennom vinner han tilbake sin menneskelighet, og først nå blir et virkelig menneskelig møte mellom ham og Afanasij, altså ikke lenger mellom herren og tjeneren, mulig.
Fordi Sosima allerede har tatt på seg virkelig skyld, er hans vei vanskeligere enn den til hans bror Markel. Også hans innvielse fører ham til dødens rand. I duellen har hans motstander det første skudd. Men kulen streifer bare kinnet hans. Selv skyter han ikke, men kaster våpenet sitt fra seg inn i skogen. Hans oppførsel er til å begynne med uforståelig for alle, sekundanten er opprørt. «Mine herrer,» sier Sosima, «må man virkelig nåtildags forundre seg slik når man møter et menneske som angrer sin dumhet og offentlig tilkjennegir sin skyld?» Offiserskameratene oppfatter hans oppførsel som en provokasjon; de forventer av ham at han skal forlate regimentet. Han har imidlertid samme morgen sendt inn avskjeds-søknaden for å kunne gå i kloster. Såvidt unnsloppet døden, bestemmer han seg for munkelivet, det vil s: at han dør til det verdslige liv.
Inntil han mottar avskjeden, blir han i byen. Han blir vennlig behandlet av lokalsamfunnets høyere kretser, men de fleste tar ham ikke helt alvorlig. Allikevel finnes det mennesker som akter ham for hans holdning. Én av dem er en alvorlig, streng herre som ofte besøker ham. Han er omtrent femti år gammel, gift, far til tre små barn, allment aktet og en av byens velgjørere. Denne helten i den tredje delen av «Livserindringene til munken Sosima» er morder. Fjorten år før Sosima lærer ham å kjenne, myrdet han med kaldt blod en ung dame som hadde gitt ham kurven som svar på hans frieri. Denne gjerning hadde han utført med full bevissthet, dette blir tydelig, siden han dengang klarte å legge falske spor og lede mistanken over på andre.
Etter mordet forsøker den alvorlige herren først å fortrenge sin handling, delvis gjennom arbeid, delvis gjennom filantropiske virksomheter, men det lykkes ham dårlig. Det neste skritt er ekteskapet med en ung pike, hvorved han håper å bli kvitt den sjeleangsten som han i sin ensomhet må gjennomleve. Resultatet blir helt det motsatte, etter hvert som tiden går, blir samvittighetskvalene bare verre og verre. Han makter ikke på riktig vis å åpne seg for sin kone og sine barn. Endelig modnes, gjennom flere år, beslutningen å tilstå sin forbrytelse offentlig. Men hans vei er den tyngste, hans skyld er den største. Han blir hele tiden kastet frem og tilbake mellom på den ene side angsten for den skammen og vanæren som venter ham selv og hans familie, og på den annen side håpet om en befrielse fra den pinefulle samvittighetskvalen. En tilståelse av skyld ville også bety å skilles fra sin familie. Denne tvilen om hvilken måte å handle på som er den beste, piner ham ustanselig.
Men gjennom all denne samvittighetskval har det også funnet sted en tydelig fordypelse i hans sjeleliv. Han er seg bevisst alle sine sjelebevegelser. I samtalene med Sosima, som han i mellomtiden er blitt en venn av, lar Dostojevskij ham endog ytre profetiske tanker over sammenhengen mellom skyld og tilgivelse og en fremtidskultur basert på broderlighet: «Dette at livet er et paradis, har jeg tenkt på svært lenge. Det er faktisk det eneste jeg tenker på. Jeg er mer overbevist enn Dem (...) om at alle mennesker bærer syndene for alle, og at de, utover sine egne synder bærer en skyld for alt, det har De bedømt ganske riktig. Og det er i sannhet slik at så snart menneskene innser disse tankene, så er det himmelske riket ikke lenger bare en drøm, men vil faktisk bryte frem. (...) (Denne drømmen) vil gå i oppfyllelse, dog først må perioden med menneskelig isolering komme til avslutning. (...) Den individuelle tilbaketrekning som ennå hersker over alt (...) er fortsatt ikke helt slutt, og dens frist er ennå ikke utløpt. Det er jo slik at hver og én i dag streber etter mest mulig å avsondre seg og ville nyte livets fylde i seg selv. Dog, resultatet av all møyen er istedenfor livets fylde, et rent selvmord, for snarere enn å komme til en full utfoldelse av sitt liv, henfaller vedkommende til fullstendig isolasjon. (...) Den menneskelig ånd begynner nåtildags, overalt, på latterlig vis å miskjenne at den enkeltes virkelige sikkerhet ikke kan hitføres ved dets isolerte anstrengelser, men tvert imot at den bare kan garanteres gjennom en solidaritet som omfatter hele menneskeheten. Allikevel vil denne fryktelige isolasjonen sikkert også engang ta slutt, og da vil alle plut-selig begripe hvor unaturlig det var å avsondre og isolere seg fra hverandre. Det vil bli den nye tids ånd. (...) Da vil også Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen.»
Men etter at gjesten har åpenbart for sin venn Sosima at han er en morder, dreier nå alle samtaler seg om den riktige holdning. Det er som en indre dialog mellom det høyere og det lavere selv. Og i disse samtalene tilfaller det Sosima å ta rollen som det høyere selvet. Han er ikke i stand til å handle, han kan bare råde den strenge herre til å melde seg selv for politiet; dette rådet gir han igjen og igjen. Han ber ham om å gjennomføre sin beslutning, og holder – nærmest som stedfortreder for det høyere jeg – frem for ham høyere sannheter, idet han leser høyt tekster fra Skriften eller ber ham selv om å lese dem: «Da tok jeg opp fra bordet Det nye testamentet i russisk oversettelse og viste ham i Johannesevangeliet det 12. kapittel, 24. vers: «'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller til jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det megen frukt.' (...) Han leste dette verset. 'Det er sant,' sa han med et bittert smil. 'Ja,' fortsatte han etter et øyeblikks taushet, 'det er uhyggelig hva slags ting man kan finne i denne boken, og det er lett å moralisere med det. Og hvem er det som har skrevet alt sammen, er det virkelig mennesker?' 'Den hellige ånd har skrevet det,' sa jeg. 'Ja, for Dem er det nok ikke noe problem.' Han smilte en gang til, men denne gangen full av hat.»
Offentlig å skulle tilstå sin skyld blir en overmåte tung sak for morderen. Hans høye, sublime tankeflukt er helt forsvunnet. Med hat møter han sin venn. Senere sier han til Sosima: «Jeg hater deg, som om du var årsaken til alt og skyld i alt.» Etter at han, idet han forlot leiligheten, allerede hadde lovet Sosima om å melde seg selv den påfølgende dag, vendte han etter en halv time tilbake under et tilfeldig påskudd. Det endelige gjennombruddet skildrer Dostojevskij slik: «Han satte seg på en stol. Jeg stod foran ham. 'Sett Dem, De også,' sa han. Jeg satte meg. Slik satt vi i noen minutter, han så intenst på meg, smilte så plutselig – det står fortsatt levende for meg –, så reiste han seg opp, la armene fast rundt meg og gav meg et kyss. 'Glem det ikke,' sa han, 'hvordan jeg enda en gang vendte tilbake til deg. Hører du, glem det ikke.' For første gang sa han du til meg. Så gikk han.»
Neste dag, det er hans egen fødselsdag, åpenbarer morderen sin forbrytelse for hele byen. Nesten ingen tror på ham; selv blir han dødssyk. Sin venn hilser han kort før sin død på sykehuset med ordene: «Det er fullbrakt (...) Gud har forbarmet seg over meg og kaller meg til seg. Jeg vet at det går mot slutten, og allikevel fornemmer jeg for første gang, etter så mange år, glede og fred.» Og så røper han for Sosima at han var kommet tilbake den kvelden for å myrde ham.
Denne hensikten viser tydelig hen på historien om Kain og Abel. Rudolf Steiner gir en skildring av denne historien med utgangspunkt i den okkulte forskning: Når et menneske har maktet å komme forbi terskelens vokter, møter det først et annet vesen, som på en viss måte er det selv, men som i mennesket vekker følelsen, at dette andre vesen er uendelig mer verdifullt enn det selv, fordi det står i uavbrutt forbindelse med den åndelige verden. Hvis nå mennesket som befinner seg på den andre siden av terskelen, vender blikket om og skuer tilbake til jorden, så ser det «på en måte ned i den fysiske verden, og da trer et annet bilde frem, det bildet at man selv står der nede som menneske (...)» «Man ser seg selv, og man ser den andre, og man har følelsen: Du står enda en gang der nede; og i det andre vesenets sted står virkelig et annet menneske der nede; det er et menneske som er bedre enn du, dets astrale legeme streber oppover, går som røk oppover. Ditt astrale legeme strever nedover mot jorden, beveger seg som røk nedover. (...) i deg demrer en beslutning, en fryktelig beslutning – beslutningen om å ta livet av den som du føler som bedre. (...). Og nå hører man (...) en fryktinngydende, hevnende stemme rope: 'Hvor er din broder?' Og det presser seg frem (...) fra dette vesenet, som man erkjenner som seg selv: 'Jeg vil ikke være min broders vokter.' Først beslutningen om å drepe den andre, derefter protesten mot stemmen (...) protesten: 'Jeg vil ikke være min broders vokter.»' Hvis man har hatt denne imaginative opplevelsen (...) da innser man hva en menneskesjel kan være i stand til, og da innser man fremfor alt at når de edleste tingene i den åndelige verden blir vendt til sin motsetning, kan de bli til de frykteligste ting i den fysiske verden. Man innser at gjennom fordreiningen av den edleste offervillighet kan det på bunnen av den menneskelige sjel oppstå et ønske om å drepe medmennesker. Fra dette øyeblikk av vet man hva som er ment med historien om Kain og Abel, men først fra dette øyeblikket, for denne historien er utelukkende gjengivelsen av en okkult erfaring.»1
I den samme romanen spiller Dostojevskij to ganger hen på historien om Kain og Abel, begge gangene i sammenheng med Dimitrij, som blir dømt som sin fars morder. Den ene gangen spør den virkelige morderen, Smerdjakov, likesom Kain: «Hvorfor skal jeg kjenne til noe om Dimitrij Fjodorovitsj? Noe annet ville det være om jeg var hans vokter.»
Den andre gangen spør Ivan likesom Kain: «Hva har jeg med det å gjøre? Skal jeg være min bror Dimitrijs vokter?» Til Ivan sier Smerdjakov senere: «Bare sammen med Dem, sammen med Dem har jeg begått mordet, Dimitrij Fjodorovitsj er fullstendig uskyldig.»
Den alvorlige, strenge herren (morderen) har i stor grad utviklet det som Rudolf Steiner kaller bevissthetssjelen. I spørsmålet om den offentlige skyldinnrømmelsen trenger han helt frem til grensene av det som blir betegnet som «manas», og som åpenbarer seg billedlig som noe han står overfor i sin ungdommelige og uskyldig virkende venn Sosima. Hans siste beslutning, forbundet med overvinnelsen av hatet; bryter gjennom denne grensen og skaper en virkelig forbindelse. Dostojevskij antyder dette gjennom kysset, omfavnelsen og tiltaleformen «du». Også denne initiasjonen fører til døden.
Hos Dostojevskij er den ydmyke innrømmelse av skyld en forutsetning for tilgivelse. Ofte er denne innrømmelsen, som jo ikke er påtatt eller uekte, men beror på vissheten om egen skyld, og som like ens er uløselig knyttet til hele menneskehetens skyld, forbundet med en saliggjørende frihetsopplevelse; som igjen, for eksempel hos Markel og Sosima, munner ut i en lovsang til hele skaperverket. Og endelig er tilgivelsen forutsetning for alt det som kan fremgå som videre skritt og utvikling for såvel de enkelte mennesker som hele menneskeheten, slik som den alvorlige, strenge herren antydet. Også i den hellige messen står Kyrie, Gloria og Sanctus foran de egentlige hemmeligheter.
Så lenge sosial forfengelighet eller andre faktorer fører til indre hovmod, er hverken en sann bønn om tilgivelse eller tilgivelsen i seg selv mulig. Også dette fremstiller Dostojevskij helt tydelig i Brødrene Karamasov, i den scenen der Katarina og Gruschenka treffer Dimitrij i cellen, på slutten av romanen. Idet de går ut, sier Katarina, nesten hviskende, til sin medbeilerske: «Tilgi meg!» Men Gruschenka går ikke med på det: «Deres stolte munn har sagt dette, men ikke Deres hjerte,» og hun knytter sin egen holdning til en betingelse: «Hvis hun frelser deg (Dimitrij), da tilgir jeg henne alt.» Mellom den alvorlige, strenge herren og Markel står Sosima, han er forbindelsesleddet mellom begge disse. Mang en gang fremtrer de to skikkelsene som fasetter av hans eget vesen. Til sammen virker de tre som den tredelte utfoldelse av den samme grunnidé hos Dostojevskij.
Sosima er den eneste av de tre som etter sin innvielse fortsetter å leve i lengre tid. Som munk og til slutt som starez (hellig mann) virkeliggjør han det som fremkom gjennom innvielsen, og det i et slikt omfang at han kan tre frem som lærer. Som lærer formidler han til sine elever det han selv har erfart, og krever sogar at dette skal anerkjennes som den riktige adferd.
Det blir for eksempel tydelig i kapitlet: Om bønnen, om kjærligheten og om berøringen med andre verdener. «Mine venner, be Gud om glede. Vær glade som barna og som fuglene under himmelen. Og la dere ikke forvirre eller lede de vil hindre og gjøre det umulig for dere å fullende deres verk, si ikke: sterk er synden, sterk er ryggesløsheten, sterk er de dårlige omgivelser, mens vi står alene og er maktesløse; den dårlige omverdenen vil sønderknuse oss, og ikke la oss få fullende våre gode gjerninger. Unngå slik forsagthet, barn! Her gies bare en redning: Gjør deg selv ansvarlig for alle menneskelige synder. Min venn, det er jo også sant, så snart du oppriktig gjør deg ansvarlig for alt og alle, da vil du innse at det faktisk er slik, og at du bærer på all skyld overfor alle.»