Forsiden Alle numrene


Johann Wolfgang von Goethe

Forsøket som formidler av objekt og subjekt

Goethes vei

Avhandlingen «Der Versuch als Vermittler von Objekt und Subjekt» ble skrevet i 1792 og har siden inntatt en nøkkelstilling for forståelsen av Goethes virke som forsker; verken før eller siden ga han sin samtid et så uttømmende innblikk i grunnlaget for sin egen arbeidsmåte. Den er goetheanismens teoretiske klassiker. Skjønt 'teoretisk' - også i vitenskapelige spørsmål holdt han seg til sentensen han selv engang preget: «Grå, Være venn, er all teori, og grønt er livets gyldne tre» - anskuelse, ikke teori, var for Goethe veien til virkelighetserfaring. Biografisk er traktaten intimt sammenvevd med hans eget vitenskapelige hovedverk, fargelæren, som i årene rundt 1792 fikk sin endelige utforming.

Avhandlingen beskriver goetheanismens sentrale begreper og setter dem i relasjon til andre vitenskapelige retninger -forskertypen han retter sin polemikk mot, har trekk både fra Linné og Newton, Goethes store motspiller på fargelærens område. Samtidig skisserer den goetheanistens utviklingsvei fra den normale gjenstandsbevissthet, med sine ubevisste, subjektbundne drivfjærer i all vurdering og bedømmelse, og frem til vitenskapsidealets høyeste trinn i erkjennelsen av urfenomenet, det teksten kaller «erfaringer av høyere art». Med urfenomenet forstår Goethe gjenstandsverdenens formende og skapende opphav. Dette er ideelle helheter som eksisterer og virker uavhengig av subjektets vilkår, og som forskeren først får tilgang til når han i tenkningen har overvunnet alle subjektbundne relasjoner. Det bør nevnes at Rudolf Steiner i boken «Teosofi» bygger opp kapittelet som omhandler menneskets tredeling i ånd, sjel og legeme, med utgangspunkt nettopp i Goethes traktat. Utviklingsveien den beskriver omfatter, som i en kime, ansatsen til et nytt, spiritualisert menneskebilde.

Traktatens språklige egenart er gjengitt så langt det var mulig. Tanketrådenes vide baner, som aldri brytes av, heller aldri slippes, men veves sammen til et kunstferdig hele, gir stilen en harmonisk, pulserende karakter. Den imøtekommer neppe intellektualistens behov for spissformulering og raske konklusjoner, men følger sitt eget ideal: At utsagnet lykkes når tema og stil finner sammen til en kunstnerisk enhet. Dette elementet av kunst som del av vitenskapen er typisk for Goethe, og derved også for goetheanismen i det hele.

I det etterfølgende essay («Platonisme og aristotelisme - motsetning og syntese») blir ett av tekstens grunnmotiver drøftet i et videre, idéhistorisk perspektiv.

Torodd Lien

*



Johann Wolfgang von Goethe

Forsøket som formidler av objekt og subjekt

Goethe som gammel
Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832)

Så snart mennesket blir oppmerksom på tingene rundt seg, setter han dem i relasjon til seg selv. Og dette gjør han rett i, for hele hans skjebne avhenger av om han liker eller misliker dem, om de tiltrekker eller frastøter, nytter eller skader ham. Denne helt naturlige måte å iaktta og bedømme tingene på, synes å være like lett som nødvendig, og allikevel er mennesket her utsatt for tusen illusjoner og feiltagelser, som ofte får det til å skamme seg, og forbitrer dets liv.

Et langt tyngre dagsverk overtar de som ut fra sin levende trang etter kunnskap streber etter å iaktta naturens gjenstander som de er, og i sine gjensidige forhold: for de føler da raskt tapet av den målestokk som kom dem til hjelp så lenge de utelukkende betraktet tingene i forhold til seg selv. De mangler målestokken som ligger i å like og mislike, i å føle seg tiltrukket og frastøtt, i hva som nytter og skader; denne målestokken skal de helt gi slipp på, de skal, nærmest som guddommelige vesener, søke og undersøke det som er, og ikke det som behager. Den ekte botaniker for eksempel skal ikke la seg berøre verken av plantens skjønnhet eller dens nytteverdi, men undersøke dens formdannelser, dens forhold til resten av planteriket; og slik solen fremlokker og gir sitt lys til alle planter og blomster, slik skal han belyse og overskue hver enkelt av dem med det samme rolige blikk, og målestokken til denne erkjennelse, kjensgjerningene den tar utgangspunkt i, skal han ikke hente ut av seg selv, men ut av gjenstandene han observerer, og deres verden.

Så snart vi betrakter en gjenstand for seg selv og i forholdet til andre, og ikke umiddelbart verken begjærer eller avskyr den, så vil vi, rolige og oppmerksomme, raskt kunne danne oss et temmelig tydelig begrep om den selv, dens deler og forhold. Jo mer vi fordyper disse betraktningene, jo mer vi knytter de bånd gjenstander har til hverandre, desto mer oppøver vi iakttagelsesevnen i oss selv. Er vi i stand til i handlinger å forbinde disse erkjennelsene med oss selv, så fortjener vi å kalles kloke. For ethvert normalt utstyrt menneske som enten er jevn og måteholden av natur, eller er blitt moderert av omstendighetene, er klokskapen ingen vanskelig sak; livet korrigerer oss jo ved hvert eneste skritt vi tar. Kun når iakttageren benytter nettopp denne skarpe dømmekraften til granskning av skjulte naturforhold, når han i en verden hvor han nærmest er alene, selv skal gi akt på sine skritt og bevegelser, ta seg i vare for enhver overilet handling, stadig ha sitt formål for øyet uten derav å la noen som helst nyttig eller skadelig omstendighet langs veien unngå sin oppmerksomhet når han også i tilfeller hvor han ikke så lett kan kontrolleres av andre, skal være sin egen strengeste observatør og i sine ivrigste bestrebelser alltid være mistenksom mot seg selv: Da ser vel enhver hvor strenge disse kravene er, og i hvor liten grad det kan håpes helt å se dem oppfylt, enten man nå stiller dem til seg selv eller andre. Allikevel må disse vanskelighetene, man kunne sogar si denne hypotetiske umulighet, ikke få oss til ikke å gjøre vårt aller beste. Og i alle tilfeller kommer vi lengst ved å prøve å danne oss allmenne forestillinger om midlene som fremragende mennesker har benyttet for å utvide vitenskapene. Og likeledes når vi nøyaktig beskriver avveiene som de har forvillet seg inn på, og hvor ikke sjelden et stort antall elever somme tider gjennom århundrer - fulgte dem, inntil senere erfaringer atter ledet iakttagerne inn på den rette vei.

At erfaringen har og skal ha den største innflytelse i alt mennesket foretar seg, og derfor også i naturvitenskapen som jeg her hovedsakelig taler om, vil ingen benekte, like lite som man vil fraskrive sjelekreftene, hvor disse erfaringene blir registrert, sammenfattet, ordnet og utformet, sin høye og i en viss forstand uavhengige skaperkraft. Men hvordan vi skal vinne disse erfaringene og nyttiggjøre oss dem, utdanne og bruke våre krefter, det synes ikke å være verken allment kjent eller akseptert.

Så snart mennesker med skarpe, friske sanser gjøres oppmerksomme på gjenstandene som omgir dem, viser de seg like interesserte som dyktige til å observere. Jeg har ofte lagt merke til dette etter at jeg med iver begynte å bearbeide lys- og fargelæren, og, slik det ofte skjer, drøfte det som opptar meg selv så sterkt, med personer som ellers står fjernt fra slike studier. Så snart oppmerksomheten var vakt, la de merke til fenomener som jeg selv for én del ikke kjente til, for en annen del hadde oversett, og korrigerte derved ikke sjeldent en idé jeg hadde formet litt for hurtig, ja, gav meg anledning til å gjøre raskere skritt og komme ut av begrensningen som en møysommelig undersøkelse ofte holder oss fanget i.

Det samme gjelder med andre ord her som ved så mange andre menneskelige prosjekter, at interessen som rettes mot et bestemt punkt, bare er i stand til å frembringe noe ypperlig når den bæres av flere. Her blir det klart at misunnelsen som så gjeme vil utelukke andre fra æren ved en oppdagelse, og det umåteholdne begjæret etter å behandle og utarbeide noe man har oppdaget, utelukkende etter sitt eget hode, blir den største hindring for forskeren selv.

Jeg har hittil hatt for stor glede av metoden med å arbeide sammen med flere, til ikke å skulle fortsette på samme måte. Jeg vet nøyaktig hvem jeg skylder dette eller hint langs med veien jeg har gått, og det skal være meg en glede å gjøre det offentlig kjent så snart anledningen byr seg.

Hvis nå vanlige, naturlige og oppmerksomme mennesker kan være oss til en slik hjelp, hvor meget rikere vil ikke da nytten være hvis mennesker som virkelig har satt seg inn i sakene, arbeider sammen! En enkelt vitenskap er jo allerede i seg selv så omfattende at den bærer tallrike mennesker, skjønt på den annen side intet enkelt menneske makter å bære den. Vi kan jo konstatere at kunnskapene, ikke ulikt bevegelig vann i et sluttet system litt etter litt hever seg til et visst nivå, at de mest berømte oppdagelser ikke blir gjort bare av mennesker, men også av tiden; hvordan nettopp svært viktige ting er blitt gjort samtidig av to eller tre eller sogar enda flere erfarne tenkere. Når vi altså i det første tilfellet skylder samfunnet og vennene så mye, så skylder vi i det annet enda mer til verden og vårt eget århundre, og i begge tilfellene kan vi ikke tydelig nok anerkjenne hvor nødvendig meddelelse, bistand, erindring og motsigelse er for å holde oss på den rette vei og hjelpe oss fremover.

I vitenskapelige ting skal man derfor gjøre akkurat det motsatte av det kunstneren finner tilrådelig: For han gjør klokt i ikke å vise frem sitt kunstverk offentlig før det er fullendt, siden det knapt finnes noen som kan råde eller bistå ham. Men når kunstverket er fullført, har han å tenke igjennom og ta innover seg rosen og kritikken det fremkaller, forene begge deler med sine egen erfaring og på den måten utdanne og forberede seg til et nytt verk. I vitenskapelige ting derimot er det allerede til nytte å meddele offentlig hver eneste erfaring, ja, formodning; og det er absolutt klokest ikke å oppføre et vitenskapelig byggverk før planene og materialet er blitt allment kjent, vurdert og utvalgt.

Når vi bevisst og målrettet gjentar erfaringene som er blitt gjort før oss, som vi selv gjør eller andre gjør samtidig med oss, og således på nytt fremstiller fenomenene som for en del er oppstått tilfeldig, for en del kunstig, så kaller vi dette et forsøk.

Verdien av et forsøk, enten det er enkelt eller sammensatt, ligger fremfor alt i at det under bestemt definerte betingelser, og så ofte disse betingelsene lar seg etablere uten videre kan frembringes på nytt ved hjelp av et kjent apparat og den tilhørende dyktighet. Vi beundrer med rette den menneskelige forstand, selv når vi bare helt overfladisk ser på kombinasjonene den har laget til dette formålet, eller betrakter alle maskinene som av samme grunn er blitt oppfunnet, og man kan vel nesten si, daglig oppfinnes.

Så verdifullt hvert forsøk enn er når det betraktes for seg, så får det allikevel først gjennom forening og forbindelse med andre sin egentlige verdi. Men nettopp til å forene og forbinde to forsøk trenges det større strenghet og oppmerksomhet enn selv skarpe iakttagere ofte har krevd av seg selv. To fenomener kan være beslektet med hverandre, men allikevel slett ikke så nært som vi tror. To forsøk kan synes å følge av hverandre, når det i virkeligheten trengs et antall andre imellom for å bringe dem i en riktig og naturlig forbindelse.

Man kan derfor ikke være forsiktig nok for ikke å trekke forhastede slutninger av forsøkene. For nettopp ved overgangen fra erfaring til bedømmelse, fra erkjennelse til anvendelse, ligger alle våre indre fiender på lur etter mennesket, nærmest som i en fjellovergang: innbilningskraft, utålmodighet, overilethet, selvtilfredshet, firkantethet, tankemessig ubevegelighet, forutinntatt mening, bekvemmelighet, useriøsitet, ustadighet og hva de nå heter hele denne skaren med sine ledsagere. Her ligger de alle sammen i bakhold og overmanner plutselig og uventet både den utadrettede, aktive verdensmann og den stille iakttager, som synes å være beskyttet mot alle lidenskaper.

Som en advarsel mot denne faren, som er større og nærmere enn man tror, vil jeg her uttale et slags paradoks, for derved å vekke en mer levende forståelse for saken. Jeg våger nemlig å påstå at ett forsøk, selv flere forsøk i sammenheng, ikke beviser noe som helst, ja, at intet er farligere enn å ville stadfeste en eller annen setning umiddelbart gjennom forsøk, og at de største feiltagelser har oppstått nettopp ved ignoreringen av faren og utilstrekkeligheten ved denne metoden. Jeg må forklare meg tydeligere for å unngå mistanke om bare å ville si noe sært og besynderlig.

Hver erfaring vi gjør, hvert forsøk vi gjentar, er egentlig bare en isolert del av vår erkjennelse; ved å gjenta dem regelmessig, hever vi denne isolerte kunnskap til visshet. Vi kan være kjent med to erfaringer innen det samme fagområdet, de er kanskje beslektet, men kan synes å stå hverandre enda nærmere, og vi er som regel tilbøyelige til å betrakte dem som nærmere beslektet enn de virkelig er. Dette er typisk for vår natur; den menneskelige forstands historie viser oss tusenvis av eksempler på det, og jeg har lagt merke til at jeg selv også ofte gjør denne feil.

Feilen vi nå taler om, er nært beslektet med en annen som den også for størsteparten utspringer av. Mennesket har nemlig større glede ved forestillingen om en sak enn ved saken selv, eller sagt på en annen måte: Mennesket har glede av en sak i den grad det forestiller seg den; den må passe inn i den forestillende persons mentalitet. Og han kan heve sin egen forestillingsevne så høyt han vil over den vanlige, lave; rense den så grundig han klarer, allikevel blir den for det meste bare et forsøk på å føye samme et antall gjenstander i et visst, forståelig forhold, som disse gjenstandene strengt tatt ikke har til hverandre. Det er her tilbøyeligheten til å danne hypoteser, til teorier, terminologier og systemer kommer fra, et forhold vi ikke kan misbillige, da det med nødvendighet utspringer av måten vårt vesen er organisert på.

Når, på den ene side, enhver erfaring, ethvert forsøk etter sin natur må anses som et isolert fenomen, og på den annen side menneskets åndelige kraft med uhyre makt streber etter å forbinde og systematisere alt den blir vár utenfor seg selv: så er det lett å se faren ved å forbinde en allerede fastlagt idé med én enkelt erfaring, eller å bruke forsøk til å bevise et eller annet forhold som ikke er helt gitt for sansene, men som åndens skapende kraft allerede har uttalt.

Ved slike bestrebelser oppstår det hovedsakelig teorier og systemer som gjør ære på opphavsmannens skarpsindighet, men som i samme øyeblikk som de får mer enn tilbørlig bifall og derved holder seg lenger enn hva som er rett og timelig, igjen blir hemmende og skadelige for den menneskelige ånds fremskritt, som de dog i en viss forstand også befordrer.

Man vil kunne legge merke til at et godt hode tar i bruk desto mer kunst, jo færre fakta det har foran seg, at det, liksom for å vise sin makt, av de foreliggende sogar bare velger ut noen lå yndlinger som smigrer det; at det gode hodet likeens forstår å ordne de øvrige slik at de ikke direkte motsier det, og at det til syvende og sist vet hvordan det skal komplisere, spinne inn og skaffe av veien de fiendtlige fakta, slik at helheten nå virkelig ikke lenger ligner en fri og åpen republikk, men et despotisk hoff.

For en mann som har innlagt seg fortjeneste på denne måten, vil det aldri skorte på beundrere og elever som rent historisk lever seg inn i og ser opp til en slik tankevev, og så vidt det er mulig, gjør mesterens forestillingsart til sin egen. Ofte får en slik lære i den grad overtaket, at å driste seg til å trekke den i tvil, blir ansett som frekt og forvorpent. Først senere århundrer vil våge å trå nær en slik helligdom, for igjen å vindisere gjenstanden som objekt for den normale menneskeforstands betraktninger, ta saken med litt mindre gravalvor og gjenta om stifteren av sekten det et vittig hode sa om en betydelig naturfilosof- «Han ville vært en stor mann hvis han hadde uttenkt mindre.»

Men det holder nok ikke bare å påpeke faren, og advare mot den. Det synes rimelig at man i det minste gjør kjent sin egen mening, og skildre hvordan man selv tror å unngå en slik avvei, eller om man har funnet ut hvordan en annen før oss har unngått den.

Den umiddelbare bruken av et forsøk for å bevise en eller annen hypotese, har jeg allerede sagt at jeg anser som skadelig, og gjorde derved klart at jeg ser på forsøkets middelbare anvendelse som nyttig. Og siden alt avhenger av dette punktet, er det nødvendig å uttale seg tydeligere.

I den levende natur skjer intet som ikke står i forbindelse med helheten, og når erfaringene kun fremstår som isolerte fenomener for oss, når vi tvinges til å se på forsøkene som isolerte fakta, så er det ikke dermed sagt at de også er isolerte; spørsmålet er bare hvordan vi finner forbindelsen mellom disse fenomenene, disse foreteelsene.

Vi så ovenfor at de som umiddelbart prøver å forbinde et isolert faktum med sine tanke- og dømmekraft, var de som først ble offer for feiltagelse. Og omvendt vil vi finne at de som har ytet mest, er mennesker som aldri slutter å gjennomforske og gjennomarbeide alle sider og modifikasjoner ved den enkelte erfaring.

Siden alt i naturen, men særlig de allmenne krefter og elementer, befinner seg i en tilstand av evig virkning og motvirkning, kan man si om ethvert fenomen at det står i forbindelse med utallige andre, akkurat som vi sier om et frittsvevende, lysende punkt at det utsender sine stråler til alle kanter. Har vi altså tatt fatt i et slikt forsøk, gjort en slik erfaring, så kan vi ikke være omhyggelige nok med å undersøke hva som umiddelbart grenser mot det, og hva som umiddelbart følger etter. Dette må vi konsentrere oss mye mer om enn det som rent tankemessig knytter seg til forsøket. Å gjenta hvert enkelt forsøk mange ganger er således en naturforskers egentlige plikt. Han har altså den stikk motsatte plikt enn en forfatter som vil fengsle sitt publikum Forfatteren ville bare kjede hvis han ikke overlot noe til leserens egen fantasi. Naturforskeren derimot må arbeide uten rast og ro som om han ikke ville la noe være igjen til sine etterfølgere, skjønt misforholdet mellom forstanden og tingenes natur tidsnok minner ham om at intet menneske har evner nok til å kunne bringe noen som helst sak til avslutning.

Jeg har i de to første delene av mine optiske bidrag til fargelæren forsøkt å oppstille en slik serie av forsøk, som i utgangspunktet grenser mot og umiddelbart berører hverandre, ja, som, når man nøyaktig kjenner og overskuer alle sammen, egentlig bare utgjør ett eneste forsøk, bare fremstiller én eneste erfaring blant de mangfoldigste anskuelser.

En slik erfaring, som altså består av ett antall andre, er åpenbar av en høyere art. Den representerer formelen som uttrykker og omfatter utallige enkelte regneeksempler. Å arbeide seg målbevisst mot slike erfaringer av den høyere art, betrakter jeg som naturforskerens høyeste plikt. Og de mest fremragende menn som har virket på vitenskapens område, henviser oss til dette målet ved sine egne eksempler.

Den rolige overveielse som utelukkende knytter det umiddelbart gitte til det det direkte grenser opp mot, eller snarere som bare trekker slutninger fra det umiddelbart gitte til det umiddelbart følgende, kan vi lære av matematikken. Og også der hvor vi ikke har å gjøre med regning, må vi allikevel arbeide som om vi etterpå med våre resultater skulle stå til regnskap for den strengeste geometer

For egentlig er det den matematiske metode som ved sine rolige overveielser og sin renhet straks blottstiller ethvert sprang inn i formodninger og påstander, og dens beviser er egentlig bare omstendelige utredninger av at det som settes i forbindelse med hverandre, allerede har vært til stede i sine enkelte og enkle deler og i hele sin konsekvens, at alt er overskuet i hele sitt omfang, og i ethvert henseende funnet å være riktig og uomstøtelig. Og derfor er det matematikken demonstrerer mer fremstilling og rekapitulasjon enn argumenter. Siden jeg her har skilt mellom disse tingene, må det være meg tillatt å gjøre et tilbakeblikk.

Man ser den store forskjellen mellom en matematisk demonstrasjon, som tar de opprinnelige elementer med gjennom et stort antall forbindelser, og beviset som en klok taler kan utlede av sine argumenter. Argumenter kan omfatte helt isolerte forhold og ikke desto mindre føres sammen i ett punkt gjennom vidd og fantasi, og derved på overraskende vis frembringe skinnet av rett eller urett, av noe sant eller galt. Likeens kan man sammenføye de enkelte forsøk som rene argumenter for en hypotese eller teori, og på den måten fremlegge et mer eller mindre blendende bevis.

Men for en som synes det avgjørende er å gå redelig til verks både overfor seg selv og andre, han vil gjennomarbeide de enkelte forsøk så omhyggelig han kan, og på den måten prøve å få frem erfaringene av høyere art Disse kan uttrykkes gjennom korte og forståelige setninger, stilles opp ved siden av hverandre, og etter hvert som de blir utformet, kan de ordnes og settes i et slikt forhold, at de står like godt og urokkelige som matematiske setninger, enten hver for seg eller stilt sammen med andre.

Elementene til disse høyere erfaringer, som er en rekke enkeltforsøk, kan dernest undersøkes og kontrolleres av alle som vil, og likeens er det ikke så vanskelig å bedømme hvorvidt de enkelte deler kan forklares og formuleres gjennom én almen setning, for her er ethvert vilkår utelukket.

Men ved den andre metoden, hvor vi ved hjelp av isolerte forsøk vil bevise noe vi påstår, nærmest som gjennom argumenter, blir dommen vi feller oftest bare en tilsnikelse, hvis den da ikke sogar helt blir et bytte for tvilen. Har man derimot samlet en rekke erfaringer av den høyere art, så kan gjerne forstanden, fantasien og viddet øve seg på dem av hjertens lyst, det skader ikke det minste, det er bare nyttig.

Dette grunnleggende første arbeidet kan vi ikke foreta oss omhyggelig, energisk, strengt, ja, pedantisk nok, for det gjør vi for verden og etterverdenen. Men det materialet som derved oppstår, må ordnes og presenteres i en naturlig rekkefølge, ikke sammenstilles på hypotetisk vis eller benyttes til et system. Det står derved alle og enhver fritt å forbinde dem på sin måte og danne en helhet ut av dem, som mer eller mindre imøtekommer den menneskelige forestillingsart. Slik skilles det som skilles bør; samlingen av erfaringer kan nå økes meget raskere og renere enn hvis man må legge de senere forsøkene bort like ubenyttede som sten som er skaffet tilveie til et allerede avsluttet byggverk.

Oppfatningen hos de fortreffeligste menn og deres eget eksempel lar meg håpe at jeg er på den rette vei, og jeg ønsker at mine venner, som dann og vann spør hva som egentlig er hensikten med mine optiske arbeider, vil være tilfredse med denne forklaringen. Hensikten min er. Å samle alle erfaringer som finnes på dette fagområdet, selv å foreta alle forsøk og utfolde dem i største mulig grad av mangfoldighet, hvorved de også blir lette å gjenta for andre, og ikke forsvinner fra synskretsen til så mange mennesker. Dernest å oppstille de setninger som kan uttrykke erfaringene av den høyere art, og avvente i hvilken utstrekning disse lar seg innordne under et høyere prinsipp. Hvis imidlertid fantasien og viddet noen ganger skulle ile utålmodig i forveien, så angir erfaringen selv retningen mot det punktet hvor de vil måtte vende tilbake.

Oversatt fra tysk av Torodd Lien




Andre numre:
Cogito 1   Cogito 2   Cogito 3   Cogito 4   Cogito 5   Cogito 6   Cogito 7   Cogito 8   Cogito 9   Cogito 10  
Cogito 11   Cogito 12   Cogito 13/14   Cogito 15   Cogito 16   Cogito 17   Cogito 18   Cogito 19   Cogito 20  
Cogito 21   Cogito 22   Cogito 23   Cogito 24   Cogito 25   Cogito 26   Cogito 27