Denne artikkelen bygger på et foredrag holdt i begynnelsen av 50-årene for medlemmer av Det antroposofiske selskap i en spesiell historisk kontekst av krise og stagnasjon. Det ble senere omarbeidet og utvidet og tilrettelagt for en offentlig bokutgivelsei. Referansene til det første Goetheanum og Det antroposofiske selskap kan fortsatt gi inntrykk av å være til viss grad internt, men for Witzenmann var Goetheanumbygget ikke først og fremst «antroposofenes sentrum i Dornach», men den arkitektoniske manifestasjon av en ny, bredt anlagt bevissthetsimpuls med røtter i sentrale tradisjoner i vår europeiske kultur, et uttrykk så å si for disse tradisjoners moderne metamorfose. Et bygg ment som sentrum for en fornyet kristen humanitet, fremgått av samvirket mellom frie individualiteter uten personlige ambisjoner, men motivert av kjærlighet til vår kulturs ideer om frihet og menneskeverd.

I hele sitt eget verk prøvde Witzenman å «hente antroposofien ut» av sekterisk sneverhet og dogmatisk forkalkning, tydeliggjøre dens filosofiske fundament og fremheve dens indre sammenheng med brede filosofiske og sosiale problemstillinger i samtiden for på den måten å utarbeide dens allmennkulturelle karakter. Rudolf Steiners verk var for ham aldri et anliggende for ’spesielt interesserte’, men uttrykk for en stor individualitets kulturvirke, en skapende geste rettet til, og med noe for «alle» kulturens medlemmer. Han så i Steiner den som i moderne tid hadde skuet dypest i de store spørsmål om vårt personlige og vår kulturs «hvorfra», «hvorfor» og «hvorhen». Det er med slike ideer for øyet han refererer til for eksempel Goetheanumbrannen og det antroposofiske selskap, det er altså urbildene disse institusjoner var anlagt til å bli bærere av og uttrykk for, det refereres til.

Hele essayet er på mange måter bygd opp rundt det berømte Bibelstedet «Hvor to eller tre er til stede i mitt navn, der er jeg midt iblant dere.» Den radikale nyforståelse av dette utsagnet som antroposofien muliggjør, viser en vei til umiddelbar kristen eksistens og fellesskap hinsides konfesjonelle eller rituelle rammer og uten deres behov. Man må her uvilkårlig tenke på Wergelands berømte setning: «Drott er hver på jorden, prest er hver for Gud.» Dette skrittet ut av de tradisjonelle rituelle og liturgiske elementer som nødvendige rammer for den kristne eksistens beror på den muligheten Steiner har påvist til å bringe en ny egenskap eller evne, en ny prosessuell kraft i oss til bevissthet og oppblomstrende utfoldelse. Dermed blir de tradisjonelle ritualers formidlingsfunksjon internaliserte inn i mennesket selv. Fellesskap som dannes utfra denne prosesuelle kommunion og med dens pleie og fordypning som formål, er derfor en «ny sosial formdannelse», utgangspunkt for et fornyet kristent mysterievesen. Denne frihetens kristendom det her er tale om, er i Witzenmanns forståelse kjernen i den antroposofiske kulturimpuls.

Oppvåkning ved det andre menneske
Menneskevesenet som dobbelt vesensutveksling

Blikket som vi i våre dager vender mot den åndelige verden, lar oss se at fortidens sammenbrudd danner et slags motbilde til en fødselsprosess, eller for å anvende et gammelt kristent bilde, en «verdensjul», nemlig et nytt menneskefellesskaps fødsel ut fra den frie individualitets krefter. Men dette motbildet kommer fremtoner i form av vulkanaktige utbrudd og strømmer av slagg som ryster og legger øde det jordmonn som bærer samtidens menneskehet. Måten disse vulkanske makter åpenbarer seg på, lar oss likeens erkjenne at vår planets åndelige ildkrefter, dens urild, ikke forener seg med det individuliserende element av fasthet i frie menneskers intuisjoner til en begeistrende frihetsfigur, men på kaotisk vis blandes og utmattes i sammenstøtet mellom utidsmessig tilbakeblitte impulser og slike som iler for raskt fremover.

I dette bildet fremtrer brannødeleggelsen av det første Goetheanum (nyttårsaften 1922) som et formanende tegn, ja, et sannhetstegn for vår tid, idet det overgår all annen ulykke i rystende inntrengenhet. I to foredrag holdt til en forsamling av delgerte i Stuttgart i 1923 tar Rudolf Steiner utgangspunkt i denne katastrofen. Han oppfordrer oss til med desto sterkere krefter å søke et åndelig ly for menneskeligheten i våre hjerter i stedet for det tapte fysiske ly: «Vi må med alle midler strebe etter i våre hjerter å reise for evigheten dette bygget, som jo ble fratatt oss for den ytre kunstneriske fornemmelse. Men som bakgrunn for alt det som kan gjøres videre på antroposofiens område, står dog denne fryketelige flamme hvor alle de mindre flammene smeltet sammen rundt midnatt mellom 31. desember og 1. januar.» Vi føler i dag at spørsmål beveger oss med et smertelig alvor, i hvilken grad vi har lykkes i å reise dette evighetsbygget i våre hjerter, eller i det minste å foreta oss forberedende skritt til å reise det.

Goetheanumbrannen kan gjøre oss bevisst hvor stor faren er som menneskeheten befinner seg i. Når man slår inn på den erkjennelsesveien som Rudolf Steiner har gått opp for hele menneskeheten, kan enhver av oss erkjenne, gjennomføle og forme friheten som en ny fellesskapsdannende kraft. Men med denne erfaringen, som formidler en dyp følelse av lykke, forbinder det seg også et tungt ansvaret. For villfarelse, stagnasjon eller omvending hos den som til å begynne med skred fremover, har ikke bare erkjennelseskonsekvenser for ham selv, men også sosiale konsekvenser for fellesskapet som vedkommende lever i og med. Bærer han dog gjennom sine avveierog sin stagnasjon en bevissthetsform som var passende i en eldre tid, inn i en ny epoke som trenger en tidmessig bevissthetsform. Det er vår tids sosiale grunnproblem.

De følgende ord fra Rudolf Steiner i hans Dornacher foredrag om den moderne fellesskapsdannelsens vesen, leder mot en forståelse av denne bevissthetssituasjonen: «… Utenom behovet for erindring av den oversanselige hjemstavn som kan tilfredsstilles gjennom den religiøse kultus, finnes det andre behovet etter å la seg vekke opp til det åndelig og sjelelige gjennom det andre mennesket. Og den følelsesimpulsen som der kan være virksom, det er den nyere idealismes’ impuls. Når idealet opphører å være et blott abstraktum, når det igjen blir forbundet med levende røtter til menneskets sjelelig-åndelige vesen, da vil det nettopp anta denne formen: Jeg vil våkne ved det andre mennesket. Det er til syvende og sist den ubestemte følelsen som fremkommer gjennom dagens ungdom: Jeg vil våkne ved det andre menneske. Og det samme er det også som kan pleies i Det antroposofiske selskap som et spesielt felleskapsliv, og som der fremkommer på den mest naturlige av alle måter: For når en menneskegruppe finner sammen for i fellesskap å oppleve det som gjennom antroposofien kan åpenbares fra den oversanselige verden, så er denne opplevelsen noe annet i en menneskegruppe enn når den oppleves i ensomhet. At man våkner opp ved den annens sjel i øyeblikket hvor man er sammen, det skaper en atmosfære som nok ikke fører inn i den oversanselige verden slik den er beskrevet i boken Hvordan oppnår man erkjennelse av de høyere verdener?, men som fremmer forståelsen for ideene som den antroposofiske åndsvitenskap gir om den oversanselige verden gjennom … Gjennom den felles opplevelse av det oversanselige blir nettopp på det mest intensive menneskesjel vekket ved menneskesjel, vekket inn i en høyere forståelse. Og hvis denne grunnholdningen og sinnsstemningen er tilstede, utformer det seg noe som virkelig gjør at når mennesker er forent i gjensidig tankeutveksling og felles opplevelse av antroposofiske ideer, senker det seg et felles, reelt vesen ned over dem. Slik som språkets genius lever i språket, under hvis beskyttende vinger mennesket lever, så hvelver et høyere vesen sine beskyttende vinger over dem når de med den rette idealistiske stemning og grunnholdning sammen opplever de antroposofiske ideer.» Som det fremtidsrettede hjertets byggverk stiller Steiner her idealismen som lever i menneskemøtets oppvåkning til en felles bevissthet, opp mot den religiøse kultus med sin åndelige erindring av en (oversanselig) hjemstavn.

Disse ordene er et løfte, en forespeiling som kan vekke den dypeste glede, da de taler om en ny bevissthetsform og dens fredsstiftende kraft. Men Rudolf Steiner tilføyer også en inntrengende påminnelse: «Man kan lese en bok som min Teosofi på to måter. Man kan lese den på en slik måte at man leser: Mennesket består av fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme osv., mennesket har gjentatte jordeliv, karma, – man tar opp begreper – naturligvis, det er andre begreper enn dem man ellers kan finne. Men den åndelige prosess er under omstendigheter nøyaktig den samme som den som utspiller seg når man leser en kokebok. Jeg har ofte fremhevet dette: Det dreier seg om den «åndelige prosess», ikke om å ta opp ideer. Det kommer ut på ett og det samme om De leser at De skal smelte smør i en panne, helle på mel, røre det sammen, knuse egg og ha i – eller om De leser at det finnes det fysiske stoff, eteriske krefter, astrale krefter, og at de er rørt i hverandre. Som sjelelig prosess er det virkelig ett og det samme om De rører sammen smør, fett, egg og mel på en eller annen komfyr, eller, når det gjelder menneskets vesen, forestiller Dem det som sammenblandet av fysisk legeme, eterlegeme og astrallegeme.»

Med disse ordene peker Rudolf Steiner på faren som vi ligger under for når vi tar opp åndsvitenskapen med den samme bevissthetsforfatning som vi vanligvis bruker overfor den ytre, sansbare verden. Kjensgjerningene i sanseverdenen kommer vi til klarhet over uten meddeltagelse i deres iakttagbare tilsynekomst Vi er vant til å forbinde oss med den omgivende sanseverden kun gjennom de mottagende sanser, den kombinerende forstand, den reseptive hukommelse og den reaktive følelse, men ikke gjennom viljen som kommer til bevissthet i den tenkningen (og de sjelskreftene den har forvandlet) som dukker medskapende ned i verdensfenomenene. Men de åndsvitenskapelige forskningsinnhold som opptas på den førstnevnte, forstands- og gemyttsmessige måten, er helt uskikket til å vise oss veien som fører til oversanselig opplevelse og erkjennelse. Gjennom den intellektualistiske tilegnelse og instrumentelle benyttelse av disse innholdene oppstår det tvert imot en bevissthetsforfatning som fjerner oss fra enhver spirituell erfaring. Når vi derimot retter vår oppmerksomhet mot tenkningen – som aktiviserer sine egne formkrefter i den begripende medformingen av disse åndsvitenskapelige innholdene – er denne iakttagelsen et første steg i ekte oversanselig innsikt.

Den intellektualistiske tilegnelse av åndsforskerens meddelelser er i motsetning til dette ikke bare en forstyrrelse av erkjennelseslivet og en måte å føre seg selv bak lyset på. Den er dessuten et bevissthetselement som ikke har en dannende, men ødeleggende virkning på fellesskapet. «Men den samme forvillelse», som inntrer når drømmelivets bevissthetsforfatning, hvor mennesket isolerer seg, blir tatt med over i den våkne tilstand, «kan forekomme når et menneske forener seg med andre mennesker … for å pleie antroposofiske sannheter, og det ikke skjer som jeg beskrev i går: At den ene sjelen i en slik gruppe våkner ved den andre til en viss høyere, skjønt ikke bevissthet, så dog til en viss høyere fornemmelse, til et intensivt høyere liv. Da vil den graden av egenkjærlighet og selvopptatthet som man med rette har i den fysiske verden, taes med inn i oppfatningen av den åndelige verden. Den som har tatt med drømmebevisstheten inn i den fysiske verden, blir en «egoist» i denne verdenen. På samme måte, skjønt riktignok i en annen grad, blir man når man tar med hele sjelsstemningen, sjelsforfatningen som er riktig for den fysiske verden, inn i oppfatningen av de høyere verdener, nettopp en egoist for den åndelige verden, i oppfatningen av den åndelige verden. Og da kan man ha broderlighet aldri så mye som grunnprinsipp, man bringer likevel inn ubroderligehet, akkurat på samme måte som den som drømmer i den fysiske verden, ter seg svært så ubroderlig mot sine medmennesker.»

Rudolf Steiner har dermed i en tone av så vel fortrøstning som formaning preget et nytt mysterieord. Inngangsordet over den fjerde, etteratlantiske kulturepoke lød: «Menneske, erkjenn deg selv.» Den samme betydning som et inngangsord til de i mellomtiden forvandlede mysterier, tilkommer ordet: «Jeg vil våkne ved mine medmennesker.» Dette ordet kan tone frem fra sjelens innerste nettopp i øyeblikk hvor den forstår tilropet: «Erkjenn deg selv!» i vår tids ånd: «Våkn opp, erkjenn deg selv i det andre menneske!»

Vil vi imidlertid forstå riktig denne oppvåkningen og dens iboende samfunnsdannende krefter, må vi ikke glemme hvor inntrengende Rudolf Steiner i samme forbindelse beskriver faren ved å forveksle denne opplevelsesformen med eldre bevisthetsformer. Oppvåkningen ved det åndelig-sjelelige hos det andre menneske kan kun utfolde seg i sammenheng med den «andre» oppvåkningen til verdens åndelige vesen som den åndsvitenskapelige erkjennelsesvei fører til.

Et synspunkt som fører inn i denne oppvåkningens vesen, er det følgende: På et bestemt trinn av vår bevissthetsutvikling kan det være krefter i virksomhet hvis spor vi riktignok bemerker, men som selv forblir ubemerket. Således er for eksempel en drøm utvilsomt gjennomsyret av tankemessige formkrefter. Men disse kreftene «i seg selv» forblir ubevisste. På samme vis lever den våkne forstandssjelen riktignok av de tjenester tenkningen kan yte den, og gjør seg også tankene som sådanne bevisst. Men det som frembringer tankene, nemlig den aktive tenkningen, oppdager den ikke. For å bli seg bevisst den levende tenkning, som dør i tankene, trenges det noe vi kan kalle en «høyere våkenhet» (hvis mulighet bestrider for eksempel av filosofen Johann Gottlieb Fichte). I Rudolf Steiners bok «Frihetens filosofi» blir denne oppvåkningen fra den intellektualistiske til bevissthetssjelens sjelsholdning, som ikke lenger bare blir betjent av tenkningen, men blir berørt av den selvbestemte sannhet som er «uavhengig av enhver antipati og sympati», betegnet med følgende ord: «En slik oppfatning (som også Fichte representerte, at nemlig den menneskelige erkjennelse var fullstendig innskrenket til forestillingsverdenen) kan vi svært lett føres til ved den iakttagelse at det overfor drømmeaktiviteten riktignok finnes en tilstand av oppvåkning og våkenhet hvor vi har anledning til å gjennomskue drømmene og knytte dem til reelle forhold, men at vi ikke har noen tilstand som står i et lignende forhold til det våkne bevissthetsliv. Den som bekjenner seg til denne oppfatningen, mangler innsikt i at det finnes noe som virkelig forholder seg til den vanlige iakttagelse som erfaringene i den våkne tilstand til drømmeaktiviteten. Dette noe er «tenkningen.»»

Denne oppvåkningen fra tankene gjennom sjelelig iakttagelse av tenkningen har «esoterisk» karakter. For det er en inntreden i en høyere bevissthetsform, den oversanselige erfarings første skritt, en erfaring som forholder seg til det sanselige og sansebundne (eksoteriske) som et element som riktignok er tilstede i det sanselig-eksoteriske, men som her skjuler sin egen erkjennelsesevne, dvs. den er helt esoterisk. Da Rudolf Steiners grunnleggende verk er ment å skulle vekke denne oversanselige anskuelseskraften, er de for enhver leser som avstår fra en tenkende medaktivitet ved lesningen, esoteriske skrifter. Denne passive opptagelsen av deres innhold har derfor ingen særlig betydning (i høyden formidler den en aller første orientering), en tilsvarende stor betydning har den selvvekkende tankeskolering som vi kan oppnå gjennom disse innholdene. Blant Rudolf Steiners mange store oppdagelser er én oppdagelsen av bevissthetstilstanden av høyere våkenhet, som vi tilegner oss gjennom sjelelig iakttagelse av vår egen erkjennelsesadferd.

Den oversanselige grunnaktens esoteriske karakter, som oppvåkningen fra tankene til tenkningen uttrykker, avslører seg for den sjelelige iaktttagelse i stadig mer opphøyet form jo mer den fordyper seg i anskuelsen av den levende tenknings åndelige vesen.

På et betydningsfullt sted i «Frihetens filosofi» hvor han beskriver hvordan selvbevisstheten oppstår, henleder Rudolf Steiner leserens blikk på dette, den levende tenknings enestående vesen: Fordi mennesket «retter sin tenkning mot iakttagelsen, har det bevissthet om objektene; fordi det retter tenkningen mot seg selv, har det bevissthet om seg selv eller «selvbevissthet». Den menneskelige bevissthet må nødvendigvis samtidig være selvbevissthet fordi det er «tenkende» bevissthet. For når tenkningen retter blikket på sin egen aktivitet, da er gjenstanden dets uregne vesen, det har altså sitt subjekt som objekt.» Av den grunn har man ingen rett til å oppfatte tenkningen som en utelukkende subjektiv aktivitet. Tvert imot er den hinsides subjekt og objekt da den danner disse begrepene akkurat som den danner alle andre. Ja, selvbevisstheten kunne ikke oppstå hvis tenkningen som et vesen som skaper seg selv, ikke ville kunne anskue seg selv i produktene av sin egen skapervirksomhet (begreper og ideer). Retter den sitt blikk på disse produktene den selv har skapt, da ser den nettopp ikke resultatene av ytre prosesser, altså ikke noe fremmed, men noe eget. Derfor utspringer det av denne anskuelsen ikke fremmed-, men selvbevissthet. Denne (i.e. selvbevisstheten) kan bare utvikle seg innen en selvskapende virksomhet. Rudolf Steiner karakteriserer i Frihetens filosofi denne åpenbare hemmelighet på følgende måte: «Subjektet tenker ikke av den grunn at det er et subjekt, men det fremstår for seg selv som subjekt, fordi det er i stand til å tenke … Jeg kan derfor aldri si at mitt individuelle subjekt tenker, dette lever tvert imot selv av tenkningens nåde.» I tenkningen utfolder alle sammenhenger seg. De danner en eneste sammenheng som griper seg selv. I denne gripen av seg selv er det et universelt selv. Mennesket har – som et individuelt tenkende vesen innen den universelle tenkningen – med sitt individuelle selv del i det universelle selv, ut av hvis formende kraft alle vesener mottar form og skikkelse.

For at denne selvanskuelsen til den levende, selvskapende tenkningen kan fullbyrde seg i det moderne menneskets sjel, kreves det en lutring. Denne kan finne sted (erfolgen) gjennom den grunnleggende akt ved hvilken vi forbereder oss for oversanselige erfaringer. Denne grunnleggende akt betegnes hos Rudolf Steiner som tilbaketrengningen av vår (legemlige) organisasjon. Den inntrer alltid når vi tenker, men vanligvis er vi oss ikke bevisste at det skjer. Men vi kan gjøre oss denne prosessen bevisst gjennom sjelelig iakttagelse av vår egen tankevirksomhet. Dermed vinner vi innsikt i at tenkningen som den sammenhengsdannende funksjonen bare kan utøves virksomt når den sammenhengs «oppløsende» motfunksjonen viker tilbake. Denne motfunksjonen utgår fra vår legemlige organisme i form av et sanse-nervesystem som bare formidler oss sammenhengsløse iakttagelser. Overfor dem er den oversanselige grunnakten en oppvåkning, som fornemmer den tiltagende nærhet til den åndelige kraft som senker seg over den. Beslutningen til tankeaktivitet er å gjøre seg verdig for en høyere erfaring ved å kaste av seg lenkene som vår organisasjon legger på vår ånd. Riktignok trenger vi for utviklingen til sann menneskelighet vår organisasjons krefter, som når sitt høydepunkt i en utslukning av ånden (Entgeistigung). For uten deres avsnørende virkning ville den menneskelige ånd bare være et uselvstendig ledd i den omfattende verdensånden. Men idet urånden ofrer seg selv inn i virksomhetssfæren til sine motkrefter, dødskreftene som hersker i den menneskelige organisasjon, kan den atter gjenoppstå gjennom erkjennelsesbeslutningene til menneskelige individualiteter. Dette er frihetens møyefulle vei som den åndelige verden går i oss. Frie individualiteter opplever sin oppstandelse i den ånd som skaper seg selv, idet den dør inn i dem. Det menneskelige jegvesen er øyet som den selvskapende ånd slår opp når et erkjennende menneske ser dens verk. Menneskelige individualiteter kan anende oppleve det universelle jeg-vesen som sitt eget høyere vesen. De kan nærme seg det via mange selvforvandlingstrinn derved at deres beslutningers forbinder seg med den virksomme kraft i selve erkjennelsesaktiviteten. Denne karaften kan man – i tilknytning til den religiøse og okkulte tradisjon – kalle «Michaelskraften». Dette er jo et gammelt sannhetsbilde for åndens makt til å betvinge sine drageaktige motkrefter. Disse motkreftene til ånden, like meget som kraften til å betvinge dem, blir vi vâr i vårt eget vesen når vi gjennom sjelelig iakttagelse bemerker den kraft som går forut for den levende tenkning og som trenger tilbake de virkningene i oss som – fordi de oppløser verden i (sammenhengsløse) sanseiakttagelser – kan anskues i bildet av et drageaktig vesen som river og sliter alle former i stykker.

Den sjelelige iakttagelse viser at selvbevissthet og gudsbevissthet er uløselig bundet sammen, at selvbevisstheten er gudseksistensens ufeilbarlige opplevelsesbevis. For bare derigjennom at den skapende ånd anskuer seg selv i sin skapende virksomhet, kan selvbevisstheten oppstå. Til denne erfaring fører de sjelelige iakttagelser som kan oppøves på skolningsveien til «Frihetens filosofi». De leder til den «trosvisshet» som bæres av anskuelse og som Rudolf Steiner i «Frihetens filosofi» karakteriserer med følgende ord: «Ethvert menneske omslutter kun en del av idéverdenen med sin tenkning og av den grunn adskiller individene seg også gjennom sin tenknings faktiske innhold. Men disse innholdene er del av et sammenhengende hele som omfatter tankeinnholdene til alle mennesker. Mennesket griper således i sin tenkning det felles urvesen som gjennomtrenger alle mennesker,. Det med tankeinnhold oppfylte liv i virkeligheten er samtidig livet i Gud.» Det tenkende menneske som sjelelig iakttar sin tenkning med selvbevissthetens øye, lever seg «troende» og viljessterkt inn i den universelle åndelige vesensveving, som i det selv skapende former seg som dets selvbevissthet når det vinner form og skikkelse i dets tankevilje.

Veien til oversanselig skuen ligger fra sine første beskjedne skritt i denne nådeserfaringens lys: I anskuelsen av tenkningen erfarer vi at vi som ved en nådesakt har mottatt vårt eget jegvesen ut av det universelle jegvesen. Denne anskuelse lar oss si: «Ikke jeg, men sannhetsvesenet i meg». Men vesentlig for denne anskuelses bevissthetsgehalt er imidlertid at denne erfaringen ikke er en mystisk erfaring i den forstand at vi blir fylt av noe vesensaktig som trenger inn i sjelen og vil oppleves passivt av sjelen – idet dette vesensaktige utslukker sjelens egen væren. Anskuelsen av tenkningen kan tvert imot bare oppnås gjennom aktivitet: Gjennom aktiv tilbaketrengning av vår organisasjon og gjennom en tankeaktivitet som medformer de selvbestemte tankeinnholdene som på sin side fyller den plassen som blir fri når vår organisasjon viker tilbake.

Gjennom aktivitet å forbinde seg erkjennende med noe objektivt er riktignok fremmed for våre dagers tankevaner. For disse vanene kjenner bare den passive sammenhengen med alle typer objekter som utgangspunkt for en erkjennelse. Og denne sammenhengen kjenner de kun derved at disse objektene utøver virkninger på oss. Allerede i boken «Grunntrekk av enerkjennelsesteori» peker Rudolf Steiner med følgende ord på ett av hovedkjennetegnene ved all ekte åndserfaring: «Vi er nå riktignok vant til å forestille oss et fenomen på en slik måte at vi bare trenger å tre passivt og iakttagende overfor det. Men det er dog intet ubetinget krav. Så uvant den forestillingen enn kan være, at vi selv aktivt frembringer noe objektivt (som «beror på sine egne lover»), at vi med andre ord ikke bare iakttar et fenomen, men produserer det: en slik forestilling er ikke utillatelig.»

Har man gjennom sjelelig iakttagelse overbevist seg om riktigheten av dette kjennetegnet på åndserfaring, blir man også klar over et neste kjennetegn. Man kan betegne det som en «utveksling av (tenke)aktivitetene». For gjennom sin egen åndsaktivitet vet mennesket at det er ett med den universelle ånds aktivitet. Kun i frie individualiteters åndelige aktivitet kan den universelle ånd oppstå fra dødskreftene, som den – for den menneskelige frihets skyld – har ofret seg inn i ved å ofre seg inn i menneskelige legemer, i organisasjoner som ved sin virkemåte utslukker alt åndelig. Vårt vesens høyeste og reneste kraftutfoldelse fører nettopp «ikke» til en stegring av vår subjektivitet, men til å bli fullstendig ett med åpenbaringene av åndelige vesenheter i den egne bevissthet, uten subjektiv tilgrumsing av deres skapende tilkjennegivelse: Vi opplever intuitivt i overensstemmelse med ordene i «Frihetens filosofi»: ««Intuisjon» er den i det rent åndelige forløpende, bevisste opplevelse av et rent åndelig innhold.» Denne opplevelsesformen har innvielsekarakter, fordi det i den kommer til en utveksling av åndelige veseners vesensåpenbaringer med vårt eget vesen, selv om innvielsen selv, som en fullt utformet bevissthetstilstand, nok fortsatt vil være et fjernt utviklingsmål.

Gjennom denne nådeserfaring, i hvis opplevelse den egne og den universelle åndsaktivitet utveksles, faller blikket på det fellesskapselement som bøyer seg ned fra ånden til det menneskelige vesen. Men dette fellesskapselementet ovenfra forbinder seg nettopp i oppvåkningen ved det andre menneske med et fellesskapselement nedenfra. Og først ved blikket på sammenhengen mellom disse to åndelig formende krefter til moderne fellesskap forstår vi den egentlige innebyrd som ligger i denne oppvåkningen ved det andre menneske.

Nådeerfaringen vet at det menneskelige jegvesen er født i den skapende ånd og blir født ut av den. Men innen den fysiske verden kan et menneskelig jeg kun åpenbare sitt sanne vesen i og gjennom et annet menneskelig vesen. Denne åpenbaringen hører til de ekte åndsåpenbaringene som vi riktignok mottar hele tiden, men for det meste uten å bli oss bevisst deres betydning. De fremkommer gjennom en utveksling av tankeaktivitetene hos individualiteter som møter hverandre. I sin sanselære har Rudolf Steiner beskrevet denne prosessen som den høyeste menneskelige sanseaktivitet, fordi den blir formidlet gjennom legemsorganisasjonen: riktignok ikke fjennomet av dens særskilte organer eller systemer, tvert imot er jegsansens organ «hele mennesket», det største sanseorgan vi overhodet har. Vi trenger av den grunn hele vår legemsorganisasjon som det organiske grunnlag for vår jegsans, fordi det ved jegiakttagelsen (i motsetning til det som er tilfelle ved de andre sansene) ikke oppstår en dekomposisjon av et delområde av virkeligheten (som blir rekomponert gjennom vår formdannende tenkning). Jegiakttagelsen karakteristiske kvalitet består tvert imot i å bli sansemessig vâr et vesen som oppstår i sin jegformede selvstendighet gjennom forbindelsen med et system (legemsorganisasjonen) som ved en universell dekomposisjon av hele virkeligheten plasserer seg selv «inn» i denne virkeligheten. I Frihetens filosofi karakteriserer Rudolf Steiner jegsansens aktivitet på følgende måte: ”Det den andre person (tankemessig) frembringer, tvinger meg som tenkende vesen til å utslukke min egen tenkning i tidsrommet for den annens virke og å sette den «andre persons» tenkning på stedet for min egen tenkning. Men denne, den andre persons tenkning, griper jeg opplevende i min tenkning som min egen. Jeg har virkelig iakttatt den andres tenkning. For den umiddelbare iakttagelse av den andre person, som utslukker seg som sanselige tilsynekomst, blir grepet av min tenkning, og det er en prosess som ligger fullstendig «i» min bevissthet, og som består i at den andre tenkning setter seg på min egens sted. «Slik som i den drømmeløse søvn» min dagsbevissthet er sjaltet ut, er det egne bevissthetsinnholdet utsjaltet i iakttagelsen av det fremmede bevissthetsinnholdet. Den feiltagelse at det ikke skulle være slik, kommer bare av at det ved iakttagelsen av den andre personen for det første ikke inntrer bevisstløshet der hvor det egne bevissthetsinnholdet blir utslukket slik som i søvnen, men at det andre bevissthetsinnholdet opptrer, og for det annet at vekslingstilstanden mellom utslukning og gjenoppståelse av (egen)bevisstheten for meg følger for raskt på hverandre til normalt å bli lagt merke til.»

Jeg-iakttagelsen er med andre ord en pendlingsprosess. Jeg iakttar ikke et annet menneskes tanker ved å slynge mine egne tanker mot ham, men ved at jeg rekker ham min tankeaktivitet. Den annen tenker derved i min tenkning. Av den grunn iakttar jeg ikke bare tankene hans, men også kraften ved hvilken de er hans egne og blir beveget: hans jeg. Denne iakttagelsen kan imidlertid bare gjøres i mitt eget jegs område. Den er ingen passiv erfaring, men lever som enhver ekte åndserfaring kun i min egen ånds aktivitet. Jeg må med andre ord igjen og igjen belive denne aktiviteten på nytt så snart det andre jegs aktivitet har satt seg på denne aktivitetens sted. Dertil trenger jeg hele min legemsorganisasjon. For denne forlener meg med krefter til å avsondre meg fra den åndelige verdens sammenheng og være et selvstendig vesen. Men den gir meg derved også evnen til å rekke mitt eget vesen frem til et annet jeg, slik at det – i utvekslingen av de individuelle kreftene – kan åpenbare seg i den fysiske verden. Derved finner det også den eksistensform som er i overensstemmelse med dens vesen, nemlig i frihet å oppleve det innerste fellesskap med et annet jeg.

Når menneskelige jeg-vesener erkjennende møter hverandre, da er vesensutvekslingen som finner sted i et slikt møte, gjensidig. Hvert jeg lever seg over i det andre. De er vekselvis skål og oppfyllelse. Men de er bare i stand til dette fordi de, delaktige i den samme nåde, begge stammer fra den selvskapende ånd. Slik er den åndelige vesensfigur artet som mennesker i felles tilegnelse av antroposofiske erkjennelser ved hverandre kan våkne til visshet om. De kan da bli klar over hvordan de vekselvis rekker frem en åndelig legemlighets skål – hvordan de vekselvis besjeler hverandre i utvekslingen av sine åndsvesener – og hvordan de sammen overstråles av den omfattende skaperåndens nåde.

Oppvåkningen ved det andre menneske som begynner med en fornemmelse, vender ærefryktig blikket mot det menneskelige vesenhets åpenbare hemmelighet. Riktignok berører dette blikket bare sømmen til, ytterkanten av denne hemmelighet. Men det kan derved dog i det minste oppnå en begynnende forståelse for åndsforskerens meddelelser om foreningen av to forskjellige vesener i Kristus-Jesus-vesenet. Først gjennom foreningen av det natanske og det salomonske Jesusvesen ble det mulig for Kristusvesenet å legemliggjøre seg.

I hvert menneskes åndsgestalt er dette urbildet til det sanne menneskevesen anlagt. To mennesker som våkner ved hverandre gjennom jegsansen, forener seg – selv om det skjer i umåtelig avstand til urbildet – på samme måte som det nataniske og salomonske Jesusvesen. Det ene jeg-vesen byr seg ofrende til det andre som skål for at det kan oppfylles. Jegsansen som gir dem evnen til å foreta denne utvekslinngen, besitter de møtende individualiteter gjennom den levende tenkning hver av dem har. I tenkningen er imidlertid jegbevissthet og gudsbevissthet uløselig forbundet. I oppvåkningen ved hverandre kan man derfor si med en fullstendig ny forståelse gjennom den styrkede sjelelige iakttagelse: «Hvor to eller tre er sammen i mitt navn, der er jeg midt blant Eder.»

Oppvåkningen ved det andre menneske er altså en innvielsesaktig hendelse. Det er en «kultus nedenfra». Derfor kan man hvis man gjør de antydede iakttagelsene, forstå i hvilken forstand Rudolf Steiner sammenligner fellesskapsopplevelsene som utvikler seg fra denne oppvåkningen, med innvielsesopplevelsene på erkjennelsesveien til det oversanselige. For i denne oppvåkningen fullbyrder det seg en vedvarende åndsåpenbaring, en vedvarende fellesskapsdannelse ut fra fellesskapets esoteriske urkilde. Den vedvarende enhet av antroposofisk selskap og bevegelse kan altså være en iakttagbar kjensgjerning, riktignok ikke for det passive intellekt, dog for den produktive tenkning. Den er å bli seg bevisst det høyeste åndvesen som oppstår ut av erkjennende jegveseners vesensutveksling.

I denne sammenhengen kan vi tenke på Rudolf Steiners ord: «Er det da sannhet når vi taler om den oversanselige verden og ikke er i stand til å svinge oss opp til å gripe en slik reell åndelighet, en slik omvendt kultus? … Dere kan ikke få i stand den antroposofiske fellesskapsdannelse gjennom ytre innretninger og tiltak. Dere må bringe den til veie ut av de selve den menneskelige bevissthets dypeste kilder.« »Hvis det antroposofiske selskap vil utvikle seg videre, at det virkelig blir grepet av en sann forståelse for antroposofien. Er denne sanne forsåelsen for antroposofien tilstede, da er denne forståelsen veien ikke bare til ideer om ånden, «men fellesskap med ånden». Men da er bevisstheten om fellesskapet med den åndelige verden også fellesskapsdannende. Og fellesskapene som er forutbestemt av karma, vil være en virkning av den rette antroposofiske bevissthet. Det kan ikke i så måte angis noen ytre midler eller tiltak. Hvis noen skildrer slike ytre midler og tiltak for dere, så er det som vedkommende skildrer, sjarlataneri.

Vi makter altså gjennom den sjelelige iakttagelse i «Frihetens filosofis» forstand å skue hen på urkilden til en moderne, åndelig fellesskaps- og selskapsdannelse, på en kontinuitet i den levende ånds frihetskrefter, som ikke vil rives over hvis vi ikke selv gjør oss skyldige i det (verschulden). Men denne kontinuiteten er ingen gave som vi kan motta passivt, men en oppgave som forlanger alle våre produktive krefter. For sann felleskskapsdannelse har som grunnlag bevisstheten om å bli ett med høyere åndsvesener i broderlig gjensidig erkjennelse av hverandre. De blir til samfunnsdannelse hvis mennesker og menneskegrupper ut fra en slik bevissthet overtar oppgaver som de vil vie seg til bearbeidelsen av. «For det er nettopp saken,» fortsatte Rudolf Steiner, «at antroposofi ikke bare skal være der som et abstraktum. Man kan naturligvis innrede det hele slik at man et eller annet sted innkaller en menneskegruppe til et møte for å rådslå om hvordan man skal konstituere (det antroposofiske) selskap og så videre – og så setter man som neste programpost en samtale om antroposofi. Det er å utvikle noe på en ytre, en utvortes måte. På en så ytre måte mener jeg det ikke, men på en inderliggjort måte; at man rett og slett ut fra de hverdagslige behov kommer frem til at man må innrette saken antroposofisk.»

Slike ord stiller oss for øye oppståelsen av fellesskap som det tiltagende nærvær av høyere åndsvesener. Enhvert fellesskapsdannelse går ut på at det blant dem som slutter seg sammen til fellesskap, råder noe høyere, åndelig-vesensaktig, som så å si stiger ned fra den åndelige verden og knytter menneskene sammen. Denne fellesskapsdannelsen ovenfra må imidlertid fellesskapsdannelsen nedenfra komme i møte. Den fremstiller seg som oppvåkningen av menneskesjelen ved menneskeånden. Denne oppvåkningen er som enhver oppvåkning en oppstigning til en høyere bevissthetsform. Da er det samtidig en oppstigning i høyere åndssfærer som er vesener, overmenneskelige individualiteter. Men utvidelsen av den menneskelige bevissthet i erkjennelsesfelleskapene til den stadig tydeligere oppvåknende jegsans bereder disse høyere vesenhetene sjelerommet til en ny idealisme for deres tilstedeværelse. Den lille vesensutveksling mellom jegvesener som våkner ved hverandre, er overstrålet av den store vesensutveksling hvor individuelt og universelt jeg gjennomtrenger hverandre. Denne dobbelte vesensutveksling er menneskets sanne vesen, den er det menneskeliges struktur. Den er anlagt i hvert menneske, den slumrer i enhver som den ubevisste anelsen om fjern fremtidig fullkommenhet. Enhver kan gjennom sjelelig iakttagelse gjøre seg bevisst det skjulte i ham selv, idet han våkner opp fra glemselen av sitt eget vesen. Menneskehetsrepresentanteniii står for vår indre fornemmelse som den lysende fullendelse av det som er risset inn i hver enkelt av oss som menenskelighetens rune.

Tilføyelser ved nyutgaven i 1985

Vi kan gjennomskue og overvinne fellesskapsdannelsens vanskeligheter i den ånd som lever i Rudolf Steiners ord om oppvåkningen ved det andre menneske. Disse vanskeligheter beror på at det bringes inn mindre våkne bevissthetsformer og –forfatninger i mer fremskredne og våkne former. Derimot blomstrer fellesskapsdannelsen i oppvåkningen til høyere bevissthetsformer som er utvidet for et mer omfattende område av ånden. Ved å rette blikket mot menneskehetsrepresentantens vesensaktige skikkelse, blir vi vâr den vedvarende åpenbaring av de fellesskapsdannende krefter i deres harmonmiske virke – innvielseskreftene til den nåværende menneskehet. Riktignok kan vi også ved dette bli oss bevisst hvor uendelig fjernt vi er fra å makte å løse fellesskapsdannelsens oppgave. Men vi kan på samme tid heller aldri tvile på at den vedvarende åpenbaring av disse kreftene, ved hvilke vi forener frihet og fellesskap i vårt vesen, vil være tilstede i oss i den grad som vi våkner ved hverandre. Hjerter som forbinder seg i erkjennelsesfelleskap, opplever i seg sammenstrømningen av kreftene ovenfra og nedenfra, nådeglorien og freden på jorden.

Herbert Witzenmann (1905–1988) er født i Pforzheim.. I sitt omfattende filosofiske og sosialvitenskapelige verk har han utarbeidet det kunnskapsteoretiske grunnlag for antroposofien i relasjon ikke minst til aktuelle problemstillinger i samtidens filosofiske diskusjon. Et sentralt anliggende i dette verket er å vise den «nyartede sammenheng mellom erkjennelsesteori og meditativt liv» som antroposofien muliggjør. Hans filosofiske ansats vakt betydelig oppmerksomhet i Tyskland, og han ble flere ganger invitert som gjesteforeleser bl.a. til Ruhruniversitetet i Bochum. Witzenmann var fra 1963 til sin død medlem av det internasjonale antroposofiske selskaps styre.