Med evigheten i hodet

en undersøkelse av tenkningens vesen

Jeg hører ofte tenkningen, fornuften, intellektet bli omtalt i en nedlatende tone. Det sårer meg på sett og vis, riktignok ikke så mye som før, siden jeg etter hvert er blitt vant til at man legger noe annet og langt snevrere i disse ordene enn det de egentlig betyr.

Hva betyr de da? Hva er tenkning? Den største og vanligste og mest fatale misforståelsen når det gjelder tenkningen, er at den forveksles med sin instrumentalverdi. Man ser rett og slett på hva tenkningen brukes til, og så overfører man disse formålene, teknikk, økonomi, osv. på tenkningen selv. Hvis man finner at de målene som tenkningen er middel for, er uheldige, egoistiske, negative på et eller annet vis, så er tenkningen det samme. Dersom man finner mange positive formål for tenkningen, så mener man at tenkningen er «nyttig». Jeg foregriper den videre undersøkelsen og påstår uten videre at tenkningen har en egenverdi. Den nevnte misforståelsen er ikke bare stor og utbredt, men også fatal, nettopp fordi den hindrer oss i å se, eller overhodet spørre etter, denne egenverdien, etter tenkningen selv. Hvor mange av dem som klager over at tenkningen er tørr, abstrakt, kald, har noen gang gjort et forsøk på å nå inn til tenkningens egenvesen, uavhengig av «bruksverdien»? Dette skal være et slikt forsøk på å utforske noen av de mulighetene som finnes i tenkningen. Det er ikke ment å gi et uttømmende svar på hva tenkning er; gjennom undersøkelsen gir det seg nye spørsmål og paradokser.

Dette forsøket, eller disse forsøkene, kan ses som en utdypning eller fortsettelse av det jeg tidligere har skrevet om tenkning og erkjennelse¹⁾, men kan leses uavhengig av dette.

Individualisering og løsrivelse

Opplevelsen av det å tenke har ikke alltid vært den samme som den vi har. For antikkens bevissthet, slik den bl.a. kommer til uttrykk hos Platon og Aristoteles, er tankene noe som forefinnes, som riktignok utspiller seg i vår menneskelige bevissthet, men som likevel ikke tilhører oss. De er verdens orden, kosmos, som uttrykker seg i mennesket. Sokrates hadde brakt inn den reflekterende metode, som arbeider bevisst for å frembringe intuisjon, men tenkningen blir ennå ikke sett på som noe innelukket i menneskets indre. Menneskesjelen er nærmest å sammenligne med et sanseorgan for begreper og ideer som eksisterer helt uavhengig av det enkelte menneske.

Aristoteles' Gud, den ubevegede beveger, opprettholder verden ved at han evig tenker seg selv. Aristoteles opererer med to begreper om fornuft (gresk, 'nous'): den virksomme eller aktive nous, og den passive nous. Den virksomme nous er for Aristoteles ikke noe individuelt i mennesket, men mer en guddommelig «verdensfornuft». Denne sender sine impulser inn i vår passive nous. Mennesket frembringer ikke tenkningen, men er et kar, en mulighet for den guddommelige nous til å virke i det jordiske.

I dag erfarer vi dette forholdet på en annen måte. Mennesket har nå selv den evnen som tidligere bare var det guddommelige til del! Fornuftsevnen, bevisstheten om, og troen på den egne fornuft ser vi resultater av i åndshistorien, særlig fra skolastikken, og ennå mer i rennesansen og opplysningstiden, hvor Descartes «Cogito», «jeg tenker», står som uttrykket for den selvbevisste tenkning. Intelligensen, fornuften er blitt en individuell evne. I og med dette har en avstand blitt brakt inn, en avstand til verden, en opplevelse av at det er jeg som lager tankene, at de tilhører meg. Men denne individualiseringen av tenkningen er samtidig en veldig innsnevring. Begrepene blir ikke lenger sett på som verdens objektive orden, men som noe subjektivt. Tankene oppleves etter hvert å bare ha en tilfeldig forbindelse med tingene.

Fordi intelligensen, den guddommelige, kosmiske, skapende nous, har kommet ned på jorden og inn i hvert enkelt menneske som egenaktivitet, fordi den har blitt stengt inn i menneskets hode, og døren er blitt lukket, føler mennesket seg nå uendelig ensomt i sin tenkning. Tenkningen oppleves som død. På sett og vis er den død, kvalt i dette trange lukkede rommet. Den blir vår veiviser på en øde veistrekning den som fører inn i vårt eget selv , men kan ikke gi jorden varme så noe levende kan gro, bare lys, skarpt, gjennomtrengende lys!

Er det mulig å åpne dette rommet? Kan tenkningen igjen forbindes med det guddommelige kosmos? Kan jeg med tenkningen nå utover meg selv? Og hvis jeg kan det, er det da fortsatt min tenkning? Det er uten videre klart at nøkkelen, hvis den finnes, må stå på innsiden av døren! Når tenkningen nå er individuell, er det bare det enkelte menneske som kan vekke den til live. Kan vi levendegjøre tenkningen, denne kalde substansen, full av beregninger og gangetabeller, av pytagoreiske læresetninger og grammatikalske regler, hva verre er: av lønnsomhet, av egennytte, men også av rett og galt, av rettferdighet og rimelighet, av fornuftig tilbakeholdenhet, av gjennomskuelse, av oppklaring, av sammenheng, av forståelse, av aha-opplevelser ?

Forbindelsen -intuisjonens tilsynekomst

Her, i sammenhengen og forståelsen, i forståelsen av sammenhengen, i det som vi kaller «aha-opplevelsen» kan vi ennå merke den guddommelige gnist i tenkningen. Men denne gnisten er jo kortvarig, den har faktisk ingen varighet i det hele tatt, den er utenfor tiden. Hvor lang tid tar det å forstå? Du vil kanskje si at det kan ta lang tid: «Jeg har strevet i flere timer med å forstå det regnestykket.» I virkeligheten har du vel strevet i flere timer uten å forstå, før du forstod, men når du sier: «Nå forstår jeg!», så har du jo allerede forstått! I tråd med den tolkning av Aristoteles som jeg har lagt til grunn, kan vi danne følgende bilde: Den guddommelige aktive nous, som er evig, sender forståelsen, intuisjonen, inn i vår passive nous. Nå er jo begge instanser i oss; vi strever for å forstå, og vi skaper selv intuisjonen. Jeg er altså, som individuell bevissthet, i besittelse av en egenskap som er utenfor tid og rom. En side av meg er evig!

Kanskje er det nettopp fordi denne erfaringen er utenfor tiden, at den blir tillagt så liten verdi, at den så ofte går oss ubemerket forbi. Skjønt det finnes mennesker som har stor glede av å streve med tankemessige problemer, som kan slite dagevis, ja i uker og måneder for å finne ut av et problem, uavhengig av om løsningen gir en ytre anerkjennelse eller ikke, bare for tilfredsstillelsen man erfarer når man har klart å gjennomskue forholdet. Bare for opplevelsen av denne gudegnist, som nok er uten tid, men som etterlater seg sammenheng, system, lys, klarhet tilfredstillelsen av menneskets dypeste og aller mest menneskelige behov.

Hva er det vi gjør når vi tenker, hva vil det egentlig si å tenke? Hva er det som skjer når jeg arbeider med et problem i dagevis uten å finne noen utvei, og så er plutselig løsningen der, kanskje mens jeg er opptatt med noe helt annet? Einstein skal ha uttalt at han fikk sine beste ideer mens han barberte seg. Det er lett å mystifisere slike ting. Skjer det ikke påfallende ofte at den kreative løsningen, den gode ideen dukker opp når man utfører helt andre, nærmest tanketomme aktiviteter, når man er i en mere drømmende tilstand, og ikke når man tenker over problemet? Hvis man har en motstand mot «intellektuell tenkning», kan slike episoder se ut som en bekreftelse på ens mistro. Kanskje får vi flere og bedre ideer hvis vi anstrenger tenkningen mindre og går mer rundt og drømmer? Satt på spissen: Kanskje hadde Einstein fåttenda flere og bedre ideer hvis han ikke hadde studert og forsket, bare stått og barbert seg?

Men heller ikke i tidligere tider var det slik at intuisjonen kom til en uten strev, noe vi tydelig kan se av Platons dialoger. Man må så og si ved hjelp av den reflekterende evne, den passive nous forberede et rom hvor intuisjonen kan fødes. Og dette skjer ved hjelp av funderinger, anstrengelse, analyse, overveielse. Når det er ferdig, kan intuisjonen inntre. I sitt filosofiske hovedverk Frihetens filosofi beskriver Rudolf Steiner denne prosessen som en tilbaketrengning av den legemlig sjelelige organisasjon.²⁾ De følgende undersøkelsene skulle også gjøre det mulig å forstå hvorfor den problemorienterte bevisstheten noen ganger så og si må tre til side for at en ny ide skal innfinne seg. Kanskje er det også mulig å bli herre over denne prosessen?

Tre nivåer av tenkning

Når vi snakker om tenkning eller tanker er det, som jeg nevnte innledningsvis, ikke alltid gitt at vi snakker om det samme. Når jeg prøver å få en oversikt over dette store området, synes det rimelig for meg å dele det inn i tre aktivitets- eller bevissthetsnivåer.

På det laveste nivået er tankene noe fullstendig gitt. De dukker opp av seg selv i visse situasjoner, som relevante, men trivielle begrepslige bestemmelser av omverdenen. Når jeg for eksempel kommer inn i et rom blir alt jeg ser øyeblikkelig tolket: bord, stol, duk, rødt, blått, rundt. (Bare når noe er uvanlig, ukjent, eller utydelig for meg, blir dannelsen av begrepet bevisst: Hva er det slags stol eller er det ikke en stol? Hva skal det bildet forestille? Hva brukes den dingsen til?) Eller de fremtrer i form av assosiasjoner som flyter passivt avgårde og knytter forestilling til forestilling på en mer eller mindre ulogisk måte og uten en bevisst styring. Det kan dreie seg om begreper og forestillinger som jeg tidligere har dannet meg, eller hele den verden av begreper og forestillinger som jeg har vokst inn. Materialet for dette laveste nivået er uendelig, alt jeg har erfart, lært, lest, hørt, tenkt, forestilt meg, alt det som min bevissthet har vært til nå, alt det som til enhver tid fremtrer for meg som sanseinntrykk, følelser osv. I sin bok Sannhet og Vitenskap kaller Rudolf Steiner alt dette som bare foreligger, i motsetning til det som jeg frembringer, for «det gitte»³⁾. Jeg vil i fortsettelsen bruke dette uttrykket på samme måte.

Når jeg sanser noe jeg ikke umiddelbart kan gjenkjenne tilsvarende hvis jeg erindrer noe som jeg ikke helt forstår, enten fordi erindringen er svak, fragmentarisk eller fordi situasjonen som jeg tenker tilbake på, i seg selv var gåtefull, kan jeg ganske «ufrivillig» komme igang med refleksjon.⁴⁾ Hvorfor sa han det, hva mente han? Hvordan kunne det ha seg at den bilen dukket opp akkurat der? Hvor kom den fra? Hva var det egentlig som skjedde?

Her er jeg i på vei over i det andre nivået av tenkning, som jeg vil kalle refleksjonsnivået. Når jeg sier «på vei», er det fordi den ovennevnte refleksjonen ikke ennå er fritt og bevisst valgt. Spørsmål og problemstillinger kan jo gå på kryss og tvers i hodet uten at jeg har bestemt meg for å arbeide med saken. Jeg kan sette meg ned og forsøke å analysere situasjonen for å prøve å finne ut hvem som hadde skyld i det trafikkuhellet. Kanskje finner jeg ikke ut av det og bestemmer meg for å la det ligge. Hvis jeg likevel ikke får problemet ut av hodet, så er det en refleksjon på et lavere bevissthetsnivå. På refleksjonsnivået begynner jeg bevisst å sette det gitte som jeg har beskrevet ovenfor, i bevegelse. Jeg begynner å (re)aktivere de gitte begrepene, sette dem i forhold til hverandre, begynner å stille spørsmål ved de gitte sammensetningene og forestillingene: Kanskje er det likevel ikke slik som jeg alltid har trodd?

Materialet for refleksjonen er det samme som for det laveste bevissthetsnivået, men her tar jeg det bevisst i bruk. Jeg venter ikke på at noe bare skal dukke opp i bevisstheten, jeg velger selv blant de begreper og forestillinger jeg har til rådighet, ut fra hva jeg finner relevant for problemstillingen. Under refleksjonen opplever jeg også at tankene som av seg selv setter seg i forbindelse med hverandre, ikke en løs, subjektiv, men en logisk forbindelse. Hva forskjellen er, vet jeg vanligvis straks; å blande disse nivåene kalles usaklighet. Hvis jeg skulle vitne i en rettssak og hadde sagt at jeg var overbevist om at den tiltalte var skyldig i mord fordi han hadde langt hår, så ville dommeren sagt at hårlengden er irrelevant for saken, selv om jeg personlig, ut fra tidligere erfaringer, forbandt langt hår med kriminelle. De logiske tankeforbindelsene er altså annerledes enn assosiasjonsforbindelsene. Når vi bevisst setter tankene i bevegelse, fremtrer de logiske forbindelsene.

Vi kan forsøke oss fram ved å sette tanker opp i mot hverandre for å undersøke om det kan være en sammenheng. Jeg kan holde på lenge med dette gitte materialet, men det jeg er ute etter er noe som ikke er gitt, iallfall ikke for meg. Det jeg er ute etter, er en ny forbindelse som i et glimt kaster lys over hele problemkomplekset. Dette glimtet, dette som gjør det som før var et problem, en gåte, til soleklart og gjennomskuelig, som får meg til å si: Selvfølgelig! At jeg ikke tenkte på det før! Det kommer fra det høyeste nivået av tenkning, intuisjonen, den aktive, skapende nous. Løsningen virker selvinnlysende, den er selvinnlysende! Ordet 'selvinnlysende' betyr nettopp intuitiv, noe som ikke trenger noen videre begrunnelse. Løsningen oppleves straks som noe gitt, og hører fra samme øyeblikk med til det gitte tankematerialet. Fra nå av vet jeg at det er sånn. Jeg har gjennomskuet sammenhengen.

Tenkningen som verdensprosess

Intuisjonen skiller seg ut fra refleksjonen ved at den som nevnt ikke har noen utstrekning i tid; når du sier: «Jeg forstår», så har du allerede forstått. Intuisjonen tilhører en annen sfære enn tidens. Når du har forstått noe, så har du tilegnet deg et begrep. Men du kan trenge tid for å sette ord på forståelsen. Begrepene er så og si det som blir igjen av forståelsen når den har kommet inn i tiden via vår bevissthet. Noen begreper knytter seg straks til kjente ordforbindelser. Tanken har blitt en del av den gitte virkelighet. Så lenge en glans av intuisjonen eller illuminasjonen (= opplysningen), for å bruke Augustins ord, ennå sitter igjen i bevisstheten, har vi følelsen av å forstå. Men klarheten kan fort forkludres slik at vi må leve med en død viten, eller vi kan gå igjennom en ny tankeanstrengelse for å reaktivere, gjenskape forståelsen, bringe tilbake lyset. Det er en anstrengelse ja, men ikke så stor som første gang, nå når vi vet veien. Vi kunne kanskje si at forståelse er evnen til å kunne gjenskape intuisjonen.

For å kunne forstå hvordan det forholder seg med de gitte begrepene og intuisjonen, vil jeg at vi forsøker å danne oss et bilde, eller bilder, av tenkningen som verdensprosess og verdensvesen (Jfr. Aristoteles' virksomme nous). Det dreier seg ikke her om tenkningen som spesielle begreper begrepene er jo nettopp tenkningens produkt , men tenkningen som dette bevegelige som er opphavet til alle mulige begreper. Det motsatte av det som er gitt, er aktivitet, er det som blir til. Tenkningen, før den faller ned i det gittes sfære, er tilblivelse, er verdenshendelse, er det virkeliges virkelighet.⁵⁾ Tenk deg tenkningen som flytende jern som kan stivne i forskjellige former det er begrepene, forklaringene, utlegningene som gjør rede for intuisjonen . Tenk deg intuisjonen som dette glødende, flytende, alltid i bevegelse. Når det blir skapt en åpning hvor det kan flyte inn, så gjør det det, men i det samme mister det sin bevegelighet og varme, det stivner inn i formen, til døde begreper i tidens verden. Når jeg prøver å omgjøre tankene til skrevne ord, så kommer de også inn i rommets verden, og det er fra en side sett en fryktelig ting! Så la oss glemme det flytende jernet, det er et veldig fast og stofflig bilde. Tenk deg heller tenkningen som vann, som gjennomtrenger alt, som alltid er i bevegelse, men som setter avleiringer på elvebredden, som lager striper og spor, ja, store jettegryter i fjellet. Og avleiringen og sporene er begrepene, de tenkte, de gitte. Nei, prøv heller å tenke på tenkningen som noe gassaktig, som blir til kondens i møte med kalde vindusruter . Du forstår at ingen av disse beskrivelsene er helt egnet til å sette ord på det som er før ordene. For tenkningen er ikke som noe av dette, men likevel er den noe bevegelig. Og dette bevegelige er ikke bevegelse i et rom, for tenkningen er utenfor og forut for rommet, men i møte med en menneskeorganisme blir den til bevissthet.

Tenkningen er verdenssubstansen som omgjøres til begreper, som blir til ord i alle verdens språk, som blir til forskjellige synspunkter og tolkninger i møte med forskjellige folkesjeler og individualiteter. Den blir til tall og beregninger, til tro og utlegninger og symboler. Og overalt hvor den støter mot noe og stivner, fortettes, faller dette stivnede, avleiringene, sporene, eller hva vi vil kalle det, ned i det gittes sfære og blir en del av vår erfaring, vårt bevissthetsmateriale, en del av den enkeltes livsverden og bestemmende for personligheten. Prøv også å tenke deg dette: Hele denne prosessen utspiller seg i menneskeånden. Både den passive reflekterende nous, for å holde oss til Aristoteles begrep, og den aktive nous, verdenstilblivelsens nous, har tatt bolig i den individuelle menneskeånd. «Ordet ble kjød og tok bolig i (blant) ⁶⁾ oss», heter det i Johannesevangeliet. Det er altså vi selv som skaper intuisjonene.

Når jeg sier at tenkningen har tatt bolig i den individuelle ånd, mener jeg ikke å si at tenkningen som sådan er individuell. Intuisjonen vi skaper, er fremdeles i ordets aller mest ordrette betydning universell, er kosmisk. Det er paradoksalt: Hvordan kan tankene være mine egne individuelle og samtidig være universelle? At tenkningen virkelig er universell, viser seg, som vi skal se, med all tydelighet i forbindelse med logikken og matematikken. Tenkningens lovmessighet er den samme for alle, men hvilke tanker som manifesterer seg, blir til begreper og forestillinger, varierer med den enkeltes evne til å bringe frem intuisjoner.

Om erfaringen av tenkningen

Denne beskrivelsen er veldig ufullstendig og tar for eksempel ikke hensyn til det problem at mennesker har eller mener å ha intuisjoner som står i motsetning til dem andre mennesker har. For å utdype bildet av hvordan tenkningen fremtrer i verden og etterhvert også kaste lys over denne problemstillingen, vil jeg først gjøre en avstikker inn i det påståtte skillet mellom «formell» og «empirisk» vitenskap.

Når vi skal forstå intuisjonen vesen, er det lettest å finne det innenfor den såkalte formelle vitenskapen, dvs matematikk i vid forstand og logikk. Nettopp her kommer det selvinnlysende, selvbegrunnende ved intuisjonen klarest frem. Når vi har et begrep om tall, er det selvinnlysende at 2+2 = 4. Vi behøver ikke å sjekke det mot erfaringen, om det kanskje bare gjelder på noen områder. 2 fingre +2 fingre blir til sammen 4 fingre, men kanskje er det annerledes med tær? Eller hva med småstein eller nøtter? Selv nokså små barn ville ikke finne på å tro at det kunne være annerledes med andre ting, for det dreier seg ikke om fingre eller tær eller småstein; det dreier seg om tall, dvs. begreper. Å lære å regne er ensbetydende med å tilegne seg et begrep om tall. Regnestykket ville vært riktig selv om det ikke fantes noen ting i hele verden som det var 4 av. Derfor snakker man innen filosofien etter Kant om apriori sannheter. Det vil si utsagn som er sanne forut for, og uavhengig av erfaringen, men som er gyldige for all erfaring. Vi vet at vi aldri kommer til å erfare at 2+2 = 5. Det er selvinnlysende, begrunnet i begrepene selv; at vi ikke tviler på det utsagnet, er resultatet av en intuisjon vi engang har opplevd.

Jeg vil ta et annet, enda enklere eksempel så enkelt at det kan være litt vanskeligere å gripe , som ikke hviler på tallbegrepet, men på et begrep om identitet. Hvis jeg sier «alle hester er hester», så vil vel alle være enige med meg, også de som aldri har sett en hest. Jeg behøver ikke å sjekke all verdens hester for å finne ut om det ikke likevel skulle finnes en hest som ikke er en hest . Vi kunne formalisere setningen slik: Det gjelder for alle x at x = x. Denne formelen gjelder da for alle mulige og umulige ting. Alle griser er griser, alle hus er hus, osv. Denne setningen er en tautologi, en logisk sannhet, dvs en selvinnlysende sannhet. Den er opplagt, men hvorfor er den det? Sannhetsverdien av denne setningen beror ikke på noen ytre virkelighet, men på tenkningens egen nødvendighet.

Dette er altså eksempler på såkalte formelle sannheter. En empirisk sannhet er en såkalt erfaringssannhet som: «Jeg sitter på en blå stol». Empirisk vitenskap blir da all vitenskap som går ut over den rene logikk og matematikk. Når jeg bruker uttrykket «det påståtte skillet mellom formell og empirisk vitenskap», så er det fordi dette skillet ikke er noe gitt, men resultat av en spesiell måte å tenke på. Ifølge denne tenkemåten er formelle sannheter riktignok absolutt sikre, men utsier ikke noe om virkeligheten, mens empiriske sannheter riktignok sier noe om verden rundt oss, men til gjengjeld er høyst tilfeldige og tvilsomme⁷⁾. Men har vi ikke akkurat gjort den erfaring at 2+2 = 4 og aldri kan bli noe annet? Er ikke intuisjonen noe vi erfarer? En av Rudolf Steiners anliggender i Sannhet og vitenskap, som var hans doktoravhandling, er å tilbakevise dette skillet som gjør tenkningens lover til noe utenfor verden, og verden til noe vi i prinsippet aldri kan vite noe sikkert om. Logikken er ifølge Steiner den mest empiriske av alle vitenskaper, for den er ren erfaring, dvs. intuisjon. Man kan ikke argumentere for logikkens sannhet, man kan ikke bevise den, den må oppleves intuitivt.

Mens de såkalte empiriske vitenskapene må ta logikk og matematikk til hjelp for å forstå den virkeligheten de utforsker, så kan man innen logikken holde seg til den rene, umiddelbare erfaring.⁸⁾

Det lukkede jeget
-et moderne bevissthetsproblem

Hele det ovennevnte problemkomplekset, som kan bli et eksistensielt problem for den enkelte, er resultatet av en fremmedgjøring mellom det enkelte tenkende individ og verden rundt oss. Denne fremmedgjøringen har sin rot i middelalderens nominalisme og slo ut i full blomst i renessansen og opplysningstiden. Samtidig med at tenkningen gjorde det ene fremskritt etter det andre mht. matematiske naturlover som naturen «retter seg etter» (Galilei, Newton), så levde og vokste paradoksalt nok denne sterke tvilen på tenkningens forbindelse med virkeligheten. «Jeg tenker, derfor er jeg» sier René Descartes (15961650). Jeget blir værende! Det er vanlig å se på Descartes som skaperen av, eller i alle fall den første som uttrykte, vår moderne jegbevissthet. Tenkningens rot i en virkelighet som overskrider det enkelte lukkede jeget, klarer ikke Descartes å begrunne på en for ettertiden overbevisende måte. Her må han nemlig ta Gud til hjelp. Det som står igjen, er «jeg tenker» og ellers en grunnleggende tvil på alt. Derved er også jeget isolert, som en «tenkende substans» i en virkelighet av «utstrakte substanser», riktignok i godt selskap med Gud og en objektiv, gudegitt begrepsverden. Som en følge av individualiseringen har etter hvert de to sistnevnte også blitt henvist en plass innenfor jegets grenser.

Bevisstheten om jeget som tenkende og tenkningen som jegaktivitet har skapt et problem som var ukjent i tidligere tider, men som er høyst reellt for den som begynner å tenke over tenkningen: Hvordan kan min subjektive tenkning si noe sikkert om den objektive verden? Eller nok en gang: Hvordan kan tenkningen være både individuell og universell? Er ikke det universelle som vi har sett i logikken og matematikken bare rene formaliteter? Kan vi, eller tør vi overhode, ta med oss intuisjonen over i den ytre virkelighet, dersom vi ikke finner et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene? Vi kan oppleve den intuitive sikkerheten innenfor den rene tenknings område, det er en grunnleggende erfaring, men vi kan jo ikke bli værende der. Hvordan kan jeg stole på min subjektive tenkning? Er jeg, når jeg skal handle ute i verden, dømt til å gå rundt som i blinde? Tvilen på tenkningens objektivitet rammer også jeget selv: Hvis tenkningens lover bare er formaliteter som ikke sier noe om virkeligheten, er ikke da også jeget bare en formalitet?! Eller vi får en uovervinnelig dualisme hvor jeget lever i sin egen verden med sin tenkning og mangler enhver forbindelse med en ytre virkelighet. Resultatet blir at jeg også må tvile på om det finnes noe som helst virkelig utenfor mitt eget jeg. Skal vi komme unna disse ekstreme konsekvensene uten å resignere og gi avkall på vår kritiske tenkning, må vi finne en forbindelse.

La oss se en gang til på den enkleste, sikreste og tilsynelatende mest innholdsløse av alle påstander: «x = x» Hva er det denne formelen egentlig sier? Denne formelen er et uttrykk for identitetsbegrepet. Den sier at enhver ting er identisk med seg selv! Dette er nok en selvfølgelighet (selvfølgelig som følger av seg selv), men det er en svært vesentlig selvfølgelighet. Hele vår tilværelse som mennesker er avhengig av identitetsbegrepet! Det hører til de aller mest grunnleggende av de begreper som lar virkeligheten bestå for oss, kanskje nest etter begrepet om væren eller eksistens. Uten identitetsbegrepet opphører virkeligheten, og kaos (i den opprinnelige greske betydning av ordet, som det som var før kosmos) overtar. Da må også væren gi tapt!

«Jeg tenker, derfor er jeg», men hvis jeg skal ha en kontinuitet for meg selv, må jeg kunne skille meg fra det som ikke er jeg. Begrepet om identitet: «Jeg er jeg» og begrepet om forskjellighet, i filosofien kalt differens: «Jeg er ikke deg» er gjensidig avhengige av hverandre. På disse to begrepene hviler hele vår mulighet til å skjelne, å bestemme ting som det de er, og dermed skape kaos om til kosmos (det greske ordet 'kosmos' betyr 'orden'). Derfor ligger det allerede i identitetsbegrepet en overskridelse av jegets isolasjon, tvilen på en virkelighet utenfor jeget, for jeg kan bare ha bevissthet om 'jeg' som en motsetning til 'det andre', eller 'du'. Jeg kan bare bli bevisst om meg selv som subjekt i motsetning til et objekt.

På den ene siden legger vi vanligvis ikke merke til at vi er i besittelse av et begrep om identitet, på den annen side mener vi at setningen «alle hester er hester» er en helt meningstom setning, en ren formalitet. Men det er nettopp fordi dette er en så helt grunnleggende intuisjon for oss at vi ikke tillegger den noen verdi! I så henseende er vi i det daglige som barnet, som ikke vet noe om surstoff og kvelstoff og dermed ikke tillegger den usynlige luften noen verdi.

Men la oss også se på den andre, enkle, tilfeldige, såkalt empiriske setningen: «Jeg sitter på en blå stol.» Denne setningen har vel ikke noe av evighetsverdi? Den er jo virkelig helt tilfeldig; den var sann i går, men er ikke lenger sann i dag. I dag sitter jeg på en trehvit stol med rosa setetrekk. Så denne setningen har visst ingenting av intuitiv sikkerhet ved seg. Men stopp! Hva er en stol? En stol er en stol, vil du kanskje si. Aha, der var altså identitetsbegrepet igjen. Jeg identifiserer gjenstanden jeg sitter på som en 'stol', og her ligger det overordnede begrepet eller la oss kalle det en idé⁹⁾ om identitet bak. For at vi ikke skal forveksle begrepet 'stol' med ordet 'stol'¹⁰⁾, så kan vi først se på hva som inneholdes i begrepet. Jeg vil umiddelbart foreslå følgende definisjon: «En menneskeskapt gjenstand som er til å sitte på» muligens også med følgende tillegg: «beregnet på bare en person», for å avgrense begrepet 'stol' mot 'benk' og 'sofa'. 'Stol' er altså først og fremst definert gjennom begrepet 'sitte', som setningen også inneholder. Dette begrepet identifiserer ikke en gjenstand, men en aktivitet, eller snarere en viss passivitet, den sittende kroppsstilling. Videre identifiserer setningen meg, som den som sitter på stolen, og den blå fargen som en egenskap ved stolen. Ja dette er en høyst tilfeldig setning, men den har et begrepslig, intuitivt innhold som overskrider den tilfeldige, gitte situasjonen. Akkurat denne stolen er tilfeldigvis en blå pinnestol, men begrepet 'stol' er noe blivende, om ikke akkurat evig. Det er et menneskeskapt begrep, ett av de begreper som først har blitt til i et menneskes tenkning før det har blitt realisert i en sansbar gjenstand. 'Sitte' er noe mer grunnleggende. (Jeg tror ikke det finnes noen kultur hvor menneskene ikke sitter, selv om de sitter på puter, på gulvet, eller på bakken.) Den blå fargen har nok en tilfeldig og forgjengelig forbindelse med 'stol', men selve det blå vil være så lenge det fins øyne som kan se himmelen!

Meningsdannelsen, eller Goethes fjellovergang

Merkelig nok viser det seg altså at det er noe av intuisjon, noe evig, i den aller mest banale subjektive situasjonsbeskrivelse! Selv om tingene vi omgir oss med er kulturelt betinget, så er selve muligheten for å skjelne, for å danne enkeltbegreper, et resultat av det grunnleggende begrepet om identitet, som finnes fordi vi er vesener med evne til intuisjon. Vi tar altså hele tiden med oss intuisjonen «ut i livet». Vår hele væren som mennesker er gjennomvevet av intuisjoner som ikke lenger oppleves som slike, fordi de for lenge siden er blitt en integrert del av det gitte som konstituerer vår virkelighet.

Men her, i sfæren for de såkalte empiriske, eller la oss heller kalle dem «situasjonsbetingede», sannheter, her er vi utsatt for feiltagelser. Jeg kan huske feil kanskje var det likevel ikke den blå stolen jeg satt på, men den andre, den som står ved siden av? eller jeg kan tolke situasjonen feil. Jeg husker en merkelig opplevelse jeg hadde for en del år tilbake: Jeg hadde blitt litt kjent med en kvinne. Jeg kjente ikke hennes mann, men navnet hans var kjent for meg siden han hadde en del verv, og jeg visste hvem han var trodde jeg. Det var virkelig en rar opplevelse da det gikk opp for meg at jeg hadde «koplet feil». Jeg så for meg en stor kraftig kar med mye hår og skjegg som hennes mann, han med det og det vervet, og så ser jeg henne sitte ved siden av sine barn og en relativt liten og spinkel mann med et gutteaktig utseende og helt uten skjegg. Et øyeblikk opplevde jeg den totale forvirring: Er du??? (Jeg hadde sett denne personen også før, men hadde aldri satt ham i forbindelse med henne, eller navnet.) Jeg vet ikke hvordan det hadde gått til at jeg hadde dannet meg en slik gal forestilling; i én eller flere situasjoner må jeg ha lagt sammen 2+2 og fått både 5 og 6. Jeg fant snart ut at han med håret og skjegget hadde et helt annet navn, og en annen kone, og så var ro og orden gjenopprettet i bevisstheten.

Vår bevissthet arbeider ustanselig for å skape sammenheng og orden kosmos i kaos. Ofte blir det oss ikke bevisst hvordan våre forestillinger og meninger dannes, hvorfor vi trekker de slutningene som vi gjør. Da er det rimelig at vi av og til kan ta feil. Men også der hvor man går bevisst til verks for å komme til en konklusjon, for eksempel innen vitenskapen, vet vi jo at det kan opptre feilbedømmelser og feiltolkninger ( kanskje også feil som ikke er så lett å avsløre, og som får store konsekvenser?).

Eller hvordan kunne det ellers stadig bli gjort nye, «revolusjonerende oppdagelser», på de forskjelligste områder, som tilsynelatende slår bena under noe man har sett på som relativt sikkert?

Når vi skal anvende intuisjonene på den enkelte situasjon, kommer det forskjellige andre forhold inn, som vår iakttagelsesevne, hukommelse, forstyrrende momenter. Og hvordan er det med de begreper vi har til rådighet; er de egnet til å forstå denne nye situasjonen? Ikke minst kommer våre forestillinger og meninger inn i bildet, noen ganger som en hjelp, andre ganger som rene fordommer, som stenger for forståelsen.

Våre erfaringer kan ikke ta feil! Hverken våre begrepslige intuisjoner eller våre sanseerfaringer, følelser osv. kan i seg selv være feil. Men i måten vi bruker begrepene til å tolke verden omkring oss eller våre egne indre erfaringer, kan det oppstå feil. I den vinkelen jeg sitter nå, ser jeg helt tydelig en klar, hvit stripe langs hvert av stolbena på den blå pinnestolen. Jeg tar ikke feil av den hvite farven, stolen fremtrer slik for mine øyne akkurat nå. Men hvis jeg skulle dra den slutning at det er malt en hvit stripe langs hver av stolbeina, så hadde jeg tolket sanseinntrykket galt. Nå vet jeg derimot at det er ettermiddagssolen som reflekteres av den blanke overflaten og får den hvite stripen til å fremtre. Jeg vet også at i et svakere lys vil stolen fremtre uten, eller med bare antydninger til hvite striper. Det er i prosessen med å danne meninger og trekke slutninger jeg er utsatt for feil og misforståelser.

Min følelse av ubehag overfor langhårete personer er i seg selv ingen feiltakelse. En følelse kan ikke ta feil! Det er først når jeg trekker slutningen: «Han er morderen» eller bare: «Han er nok et dårlig menneske» at jeg tar feil. Problemet er at jeg ikke alltid vet om følelsen før den har resultert i en mening! I det daglige legger vi ofte ikke merke til hvordan vi trekker slutninger. Når jeg blir meg bevisst følelsen av ubehag, vil jeg neppe så lett trekke den samme slutningen, for jeg vet jo at følelsen ikke er et holdbart grunnlag. Kanskje kan jeg også gjennomskue hva som har forårsaket følelsen, og innse at det slett ikke har noe å gjøre med vedkommende som jeg står overfor. Følelsen vil da miste sin makt som bestemmende for mine meninger.

«Tenkningens» feilkilder ligger altså ikke i tenkningen selv, men i måten jeg anvender tenkningen på. Bare ved hjelp av ny og grundigere tenkning, kan jeg oppdage at jeg her tatt feil. Men da må jeg utvikle en tenkning som er bevegelig nok, som kan tenke på nye måter, se ting fra nye vinkler, og ikke slår seg til ro før jeg vet hvordan den ene eller andre meningen er dannet. Jeg må kunne bli i stand til å gjennomskue mine egne fordommer. Jeg må lære å kjenne mine følelsesmessige tilbøyeligheter. En pålitelig dømmekraft, enten det dreier seg om mellommenneskelige forhold, vitenskap, eller andre områder, kan jeg bare utvikle i den grad jeg kan gå inn i en varig selverkjennelsesprosess.¹¹⁾ Det er jo jeg selv som er redskapet for tenkningen, så hvis min tenkning skal bli sikrere, må jeg skolere meg selv. Jeg kan øve opp min oppmerksomhet, min kritiske sans min evne til selvkritikk sammen med evnen til å se kritisk på det som kommer fra andre . Ikke minst må jeg øve meg i å ikke trekke forhastede slutninger. Dette er et av de viktigste, kanskje det viktigste, poenget i Goethes vitenskapelige metode. Han beskriver hvordan alle våre personlige tilbøyeligheter ligger på lur akkurat i overgangen fra begrep til anvendelse og andre veien, fra iakttagelse til meningsdannelse, «som i en fjellovergang»¹²⁾.

Er tenkningen truet?

Allerede i de innledende bemerkningene antydet jeg en trussel mot tenkningen. Umiddelbart er det to farer som synes tydelige: Den ene består i at mennesker mer og mer mister sin evne til intuisjon, til å frembringe nye tanker, og bare beveger seg i gitte, overleverte, tankemønstre. Det kan se ut som det er forhold innen informasjonsteknologien som kan virke i den retningen. Hvorfor skal vi egentlig behøve å streve for å løse en regneoppgave når det finnes kalkulatorer? I den grad man ignorerer tenkningens og forståelsens egenverdi, men bare er opptatt av dens bruksverdi, så er det ingen kvalitativ forskjell mellom å kunne regne ved hjelp av kalkulator og det å kunne regne i hodet ut fra en forståelse av tallsystemet.

I datamaskinenes verden finnes bare gitte tanker og kombinasjoner av disse. Selve teknologien og alt som er avhengig av den vil også stagnere dersom intuisjonsevnen virkelig går tapt. Som Espen Holm påpeker i boken Intelligente idioter,¹³⁾ så ville det i så tilfelle ikke være noen som kunne legge ny informasjon inn i maskinene. Hvis menneskene helt skulle miste sin evne til intuisjon, er det lett å tenke seg at menneskehetsutviklingen ville forsteine og degenerere etter mønster av en dårlig science fiction film. Det er kanskje ikke den største faren for menneskeheten som sådan, men det er en reell fare for den enkelte av oss. Våre tenke- og handlemønstre står alltid i fare for å bli automatisert, slik at vi blir gående rundt som en slags avanserte roboter. I intuisjonen er vi i berøring med en kilde som alltid lever og fornyer seg innenfra. I den grad vi ikke verdsetter denne for dens egen skyld, men er fornøyd med en tenkning som består i å gjenta gitte forestillinger i kombinasjoner som appellerer til våre følelser eller kan skaffe oss fordeler, er vi allerede i ferd med å automatiseres. Denne tendensen er alltid tilstede i oss. Det er fortsettelsen av tenkningens vei inn i det gittes sfære. Tankene stivner inn i vår forestillingsverden, og der kan de bli helt ubevegelige. Da vil alt som kommer i mot oss av nye erfaringer og impulser støtes tilbake dersom de ikke passer inn, dvs. dersom de virkelig er nye.

Den andre trusselen representerer den instrumentalisering av selve intuisjonen som jeg var inne på innledningsvis. Intuisjonsevnen kan brukes, også til egennyttige formål. Det finnes mange mennesker med det jeg vil kalle en meget velutviklet intuisjonsevne på visse områder, som er i stand til å bruke sin forståelse til mer eller mindre bevisst onde formål. Til å få makt, til å berike seg selv. Til å utvikle våpensystemer. Til å utvikle økonomiske utbyttingsstrukturer. Eller la oss ta det generelle faktum at tenkningen blir brukt til å tjene egoistiske og ikke menneskehetstjenlige formål. Det dreier seg altså om to farer: For det første det at den menneskelige intuisjonsevnen svekkes. For det andre at den blir forvrengt og stilt i egennyttens tjeneste.

René Margritte: «I evig bevegelse» 1939

Hvis vi tenker oss at disse to sidene virker sammen: hvis en stor del av menneskene får en dårligere og dårligere utviklet intuisjonsevne, og noen utvikler sin intuisjonsevne bevisst for å kunne manipulere disse andre, så avtegner det seg et dystert bilde som vi jo allerede har sett i stor grad realisert i det århundret vi har bak oss. Hitler var et geni i sitt slag. Han visste akkurat hvilke «knapper» han skulle trykke på hos tilhørerne for å få det ønskede resultat. Tilsynelatende er de manipulatorer vi har å kjempe mot i dag, mindre farlige. Vi har lært, vi lar oss ikke lure ? Problemet er at vi aldri kan vite sikkert i hvilken form faren dukker opp neste gang, eller finnes akkurat nå. De forestillingene vi har dannet oss ut fra historien er ikke alene tilstrekkelig til å avsløre de nye «førerne», det kan bare en tenkning som stadig er i bevegelse, som hele tiden stiller nye kritiske spørsmål, som aldri blir fornøyd og stivner.

Å gjøre tenkningen levende, noen forsøk

Den første betingelsen for å kunne arbeide bevisst med å gjøre tenkningen levende, er at vi blir klar over tenkningens vesen som tenkning, ikke som middel til å oppnå noe. Vi må «tenke over tenkningen». Vi vil ha en tenkning som er bevegelig, men likevel fast! Vi vil ha en tenkning som er logisk, men ikke opphengt i formaliteter! Tenkningen må ha en fast forankring, men likevel være helt fri! Dette høres ut som en selvmotsigelse, men er det mulig? Hvis det ikke var mulig, ville vi vel ikke reagert negativt både på en ulogisk tenkning og en tenkning som virker ubevegelig? Vi har altså et begrep om hva vi er ute etter; det er bare ikke til å sette enkle ord på. Vi trenger en tenkning som stadig har evnen til å komme tilbake til sin kilde, til å bli flytende, for så stadig på nytt å kunne danne glassklare, gjennomskuelige begreper. Og disse begrepene må igjen ikke få lov til danne for faste forestillinger; de må kunne romme utallige mulige forestillinger, må kunne ha utallige realiseringsmuligheter. For akkurat denne prosessen er tenkning. Å repetere de forestillingene jeg allerede har dannet meg, er ikke å tenke. Når forestillingene er dannet, er tenkningen over!

Uten at de gitte begrepene og forestillingene trenges tilbake, kan ikke intuisjonen fremtre. Det gitte må jo brukes i tankeprosessen for å forberede intuisjonen. Men det må løsnes på, må bli bevegelig, det må inngå nye forbindelser. De gitte forestillingene må så og si bli tøyelige så de gir etter, hvis de skal kunne trenges tilbake til fordel for den nye tanken. Jeg tror noe av grunnen til at intuisjonen så ofte inntrer når vi er opptatt av noe annet, eller ikke er opptatt av noen ting, ligger i dette forholdet. De tankene som har forberedt et rom for intuisjonen, må selv trekke seg tilbake fra dette rommet for at noe nytt kan bli født.

De gitte forestillingene har alltid noe fast, stivnet, noe forutinntatt ved seg. De blir stående i veien for det nye. Er ikke dette en erfaring som vi alle gjør? Opplever vi ikke at når vi har brukt så lang tid til å komme frem til en løsning på et eller annet, så er det fordi vi har tenkt i vante baner og ikke har kommet ut av dem? Først når vi på en eller annen måte har glemt det gamle, er vi mottagelig for en løsning. Jeg tror det er mulig å arbeide helt bevisst for å skape dette rommet. Det må være mulig å gjøre de gitte tankene så føyelige at de liksom av seg selv viker plassen.

Mye av arbeidet består i å løse opp forestillingene som er dannet! Ikke godta de forestillingene og meningene jeg allerede har, men løse dem opp så de kan dannes på nytt, se saken fra flere vinkler, bringe inn nye muligheter, prøve å la være å trekke konklusjoner. For jeg vil jo dit hvor selve tenkningen lever som bevegelig prosess, da kan jeg ikke bli stående i ro ved endeproduktet! Hvordan kan jeg altså utvikle slike begreper som kan ta stadig nye former, som stadig skaper seg selv fra begynnelsen? En måte kan være å arbeide med veldig grunnleggende begreper eller ideer, for disse har uttallige muligheter til å realiseres. Jeg kan for eksempel ta for meg det grunnleggende begrepet 'frihet' eller 'menneskeverd'. Jeg prøver nå å danne meg klare forestillinger om situasjoner, opplevde eller tenkte, hvor for eksempel friheten kommer til uttrykk. Samtidig har jeg klart for meg at dette bare er eksempler, det er ikke friheten, så kan jeg også lettere slippe tak i dem igjen. Hvis jeg arbeider slik over tid, vil jeg etter hvert kunne erfare noe av det vesensaktige ved begrepet, som alltid kan frambringe nye eksempler i form av moralske enkeltintuisjoner (hva som er frihet i den eller den enkelte situasjonen), og selve begrepets innhold blir klarere og klarere for meg. Jeg kjenner det, og vet alltid om et spesielt menings-, forestillings- eller iakttagelsesinnhold hører inn under begrepet eller om det står i motsetning til dette. Samtidig vil jeg utvikle en evne til å gjøre rede for hvorfor den eller den handlingen ikke er forenlig med f. eks. frihet eller menneskeverd.

Jeg tror dette er mulig når man arbeider bevisst for å trenge, eller leve seg, inn i begrepene. Og har jeg arbeidet meg frem til en reell opplevelse av ideen om menneskeverd eller ideen om frihet som moralsk idé, har jeg samtidig opparbeidet meg en sikker moralsk dømmekraft.

I Platons dialoger ser vi ofte at Sokrates stiller et spørsmål, for eksempel: Hva er rettferdighet? Da kan det hende samtalepartneren kommer med et svar som viser hen til et eller flere tilfeller av rettferdige handlinger. Men eksempler kan ikke si hva begrepet er. Sokrates spør etter definisjoner. Hva er det i enkeltinstansene som gjør dem til uttrykk for rettferdighet. Svaret blir «løst opp» for å vise at det ikke er tilstrekkelig. Neste svar er gjerne noe nærmere en definisjon, men viser seg å ikke være dekkende for ethvert tilfelle. Sokrates finner gjerne eksempler på at den foreslåtte definisjonen ikke holder, og slik fortsetter det. Man kan synes at Sokrates metode er flisespikkeri, at han bevisst misforstår sine samtalepartnere. Det er det han gjør! Samtalepartnerne mener det oftest godt. De har, som oss alle, en mer eller mindre klar intuisjon om, eller i det minste en følelse av, hva rettferdighet er. Men Sokrates, eller Platon, er ute etter noe annet, han er ute etter en klar forståelse eller skuen av ideen i sin renhet, befridd fra det sansematerialet som bare er enkeltrealiseringer av denne. Desto større og mer grunnleggende ideen er, desto vanskeligere er det å komme til en egentlig definisjon. 'Stol' går bra, men tenk på ideene 'væren' og 'identitet' som vi har sett på. Men gjennom samtalen, gjennom den dannelsen av forestillinger og oppløsningen, negasjonen av dem, gjennom alt det den ikke er, trer ideen, trer vesenet klarere og klarere frem.

For å få et så klart bilde som mulig av begrepsdannelsen, slik vi erfarer den i vår bevissthet, vil jeg prøve å betrakte den baklengs. Det siste produktet er forestillingen, begrepet satt i forbindelse med et sansemessig innhold. Forskjellen på forestilling og begrep er som forskjellen på den enkeltsituasjonen jeg forestiller meg i forbindelse med begrepet 'frihet' og selve friheten. Jeg kan bare forestille meg eksempler på begrepet. Her kan det være fint å også arbeide med helt trivielle begreper som nettopp 'stol'. Jeg kan se (eller høre, lukte, føle) for meg en enkelt stol, men aldri selve begrepet. Min forestilling har en grense; jeg kan bare forestille meg noe som har en eller flere sansbare kvaliteter. Alle mine forestillinger er kommet i stand i forbindelse med sanseinntrykk, eller ved å sette sammen forskjellige momenter fra sanseinntrykk. Jeg kan forestille meg en blå hest, selv om jeg aldri har sett en, men jeg kan ikke forestille meg en hest uten en eller annen farge. Før, eller samtidig med forestillingen opptrer et eller flere ord. Før ordet, er begrepet kommet inn i bevisstheten. Her blir det kanskje enda mer uklart for noen: Likeså vanskelig som å skille begrepet fra forestillingen, er det å skille det fra ordet. Hva er det ordløse begrepet? Vi har vel alle opplevd at vi har begrepet noe, men vi leter etter det riktige ordet. Vi vet hva det er vi prøver å sette ord på, ellers ville vi ikke visst at det ene eller andre ordet ikke passer. Derfor påstår jeg at begrepet prinsipielt går forut for ordet som, på mer eller mindre treffende måte, betegner begrepet, selv om disse ofte opptrer samtidig. Hva er det som ligger forut for begrepet igjen i oss, i bevisstheten, for det er her begrepet dannes? Forut for begrepet må det være en slags latent evne, en mulighet for å danne begreper, noe åpent, noe som spør, noe som leter, en aktivitet. Tenkningen som aktivitet er det vi kommer til.

Tenkningen foregår i oss hele tiden, nedfelles i begreper, forestillinger og ord. For å gjøre den prosessen tydelig og bevisst, er denne beskrivelsen bare en liten begynnelse. Den skulle forhåpentligvis antyde en retning for arbeidet med å lære å kjenne tenkningens egenvesen.

Noter