Et hellig, alminnelig øyeblikk

En fortelling om å komme til seg selv

Jeg har bestemt at det må skje i dag. Bestemmelser er viktige. De iscenesetter, dramatiserer, konkretiserer og realiserer. Jeg venter på en passende anledning, uten å vite hva jeg venter på. Det er skremmende å skjønne at det er du og bare du som kan åpne for en ny hendelse. Uten ditt initiativ vil alt igjen bare være hos deg, og ingenting nytt har skjedd. Vi spiser middag, men jeg er utenfor. Utenfor samtalen rundt bordet. Jeg tenker bare på dette ene som jeg skal fortelle.

Allerede som barn; denne merkelige protesten mot å bli kjønn. Min mor hadde begynt å flette håret mitt. To stramme fletter hang alltid ned langs ansiktet. Det ble en besettelse. Hårets stramme velformethet holdt meg på plass, ble selve symbolet på fasthet i livet. Jeg kunne skjule meg bak disse trygge strimlene. Ingen skulle få se meg med håret utslått. Det ville være som å kle seg naken, blottlagt som jente, kjønn og menneske. Nei, jeg var ingen jente, jeg var bare meg hverken gutt eller jente. Håret mitt, langt og bølgende, passet ikke. Jeg var et stramt-flette-menneske eller vær-snill-å-ikke-se-meg- menneske.

Det man er redd for, dukker alltid opp. Min bestevenninne syntes flettene var utfordrende. Jeg var dårlig til å skjule mitt svake punkt. Hun gjorde det i skolegården, mens alle så på. Strikken fjernet hun så fort at jeg ikke rakk å stoppe det. Hele klassen var vitne til avdekkelsen. Jeg gråt, holdt krampeaktig rundt enden på håret og prøvde så godt jeg kunne å samle hårstråene. Min venninne skjønte ikke alvoret og lo av det hele. Hun så ikke at jeg hadde mistet det hemmelige, og skammen lå som et teppe rundt meg. De måtte ikke få se det. Jeg var ingen kvinne. Jeg var ikke det de trodde.

Middagen er familiens hovedrituale, et sted og punkt som gjør tilværelsen trygg og oversiktelig. De snakker om ting som har skjedd, og ting som ikke har skjedd. Noen ganger blir ord bare ord, som om de ikke er bærere av noe virkelig. Kanskje er det bare i bestemte øyeblikk at ord, begrep og virkelighet faller sammen og blir ett.

Hvorfor slår man alltid blikket ned når kjærligheten berører? Jeg var rundt 9 år. Det var en tilstelning etter skoletid: Visning av moteklær. Jeg var publikum. En av kvinnene ved arrangementet kom gående mot meg, med en åpenhet som om hun allerede kjente meg. Jeg rødmet og turte ikke se mer. Avslørt! Er det derfor man blir blyg? Avslørt som ubeskyttet og berørt? Jeg visste ikke hva jeg opplevde, hadde ingen ord for det som skjedde. Først når begrepet blir bevisst, begynner en ny og mer komplisert tilværelse.

«Liker du ikke gutter?» Det var en klassevennine som spurte. Jeg var i begynnelsen av tenårene. Min venninne hadde lagt merke til at jeg aldri snakket om gutter og forelskelse. Spørsmålet slo ned i meg og lagde rystelse. Det tilhørte jo det hemmelige, det som ingen skulle vite. Det som jeg ikke selv engang hadde klart for meg, som jeg bare ante. Nå stod ordene der, ble virkelige og farlig avdekkende. «Jo da, ...jeg har bare ikke truffet noen jeg liker...det må være en helt spesiell en, en som er annerledes...» Jeg hadde laget meg et bilde som jeg kunne presentere. Et idealbilde av en gutt jeg skulle møte. Et idealisert bilde av meg selv, i maskulin utgave. Denne personen skulle være mitt alibi, mitt ansikt utad. Det var ingen løgn, jeg trodde på det. Jeg var overbevist om at dette var det riktige. Man vet ikke hva en illusjon er før livet blir uunngåelig. Før noe blir for vondt å la være.

Middagen er over. Jeg klarte det ikke. Kaffe på verandaen blir siste mulighet. Det er sommer, og alle ordene er mer utenpå og rundt oss. Vi snakker lettere, stemmene er tydelige. Når noe viktig skal uttrykkes, føler man alltid mer på tidspunkt og omgivelser. Følsomheten forsterkes, konsentrasjonen skjerpes. Men kanskje er det akkurat dette jeg alltid har lengtet etter? Å leve som en dirrende, tilstedeværende meddelelse?

Når man aner et viktig livstema, går det en bølge av varme og frykt gjennom en selv. Jeg husker jeg var alene og så film på tv. Det handlet om en kvinne som ikke klarte å akseptere sine følelser for en annen kvinne. Etter den kvelden bar jeg filmen inne i meg, som om jeg hadde fått et barn å beskytte. Men det var bare mitt, ingen andre måtte få del i det. Og jeg nøt denne nye følelsen av å ha noe hemmelig som bare jeg hadde sett. Jeg var nær noe alvorlig, skremmende og varmt på samme tid.

Denne ettermiddagen er jeg regissør i mitt eget drama. Men det er ikke mye tid igjen, snart er det mørkt. Jeg gjør meg klar. Nå skal ett bilde brytes ned og et annet bygges opp. Så skjøre overgangene er mellom det som har vært og det som skal komme. Noen ord og det begynner en helt ny historie. Vet de det kanskje allerede? Aner de det et sted mellom alle ritualene og hverdagene? Mellom jordbærene og kaffekoppene ligger det kanhende mange hemmeligheter som vi aldri sier til hverandre? Så tar vi en kake til og glemmer det hele. Jeg klarer ikke flere. Det søte smaker ikke mer.

Jeg var i begynnelsen av 20-årene. Nå kom forelskelsene. Med gutteidealbildet foran meg som et skjold og beskyttelse, slik at hverken jeg selv eller andre skulle få se hva jeg egentlig følte, ble forelskelsene bare sterkere og sterkere. Jeg kan ikke lyve, ikke med overlegg, det gjør vondt. Hver gang det skjer, mister jeg taket på meg selv. Så jeg laget meg strategier for å slippe å si det vanskelige, dekke over uten å lyve. Når jeg snakket om kjærlighet, brukte jeg allmenne betegnelser, slik unngikk jeg å si det riktige navnet. Jeg lengtet etter å bli avslørt, men gjorde det umulig for noen å fatte mistanke. Det mennesket jeg presenterte, klarte tilsynelatende aldri å forelske seg, mistet aldri besinnelsen, strevde aldri med kjærlighetssorg og var aldri plaget av andre lengsler og drømmer enn de som pent, kontrollert og rasjonelt kunne fremstilles. Det var så langt fra sannheten som mulig. Jeg gikk med en bombe i magen og ventet på forløsning.

Den kom. Som et under, slik alle viktige møter er. Noen mennesker åpner ting inne i deg, får noe til å smelte, rører ved stemninger som du ikke ante at du hadde. Som om du kunne fortalt alt og mer enn du visste. Som om det hellige ved ditt liv, det mest ensomme og inderlige, plutselig står der levende foran deg. Så blir du et barn, ubeskyttet, åpen og klar for å bli tatt i mot. Men hun jeg møtte, kunne ikke ta meg i mot, hun så meg ikke slik: Slik den forelskede ser mulighet til overskridelse og gjensidig berøring av det hemmelige. Så ble jeg syk, var innesperret i min egen redsel for å innrømme meg selv. Jeg måtte fortelle henne det. Jeg forberedte meg i lang tid, gikk gjennom hvordan og hva jeg skulle si, tenkte gjennom alle mulige reaksjoner fra den utvalgte. Det holdt på å ødelegge meg. Da det var sagt måtte jeg forlate henne. To som ikke ser det samme, vil alltid misforstå hverandres ord og lengsler. Jeg kastet opp i flere uker og gråt til det nesten ikke var mer igjen av meg. Når man erkjenner seg selv, tar det lang tid å komme til en ny tilværelse. For dette var ikke bare en kjærlighetssorg, det var møtet med min hemmelighet, den som jeg knapt selv visste hva innebar. Det var min egen selvfornektelse som nå gjorde vold mot meg. Kjærlighet er ikke bare en følelse, men en egen form for eksistens, med krefter som man kan bli skremt av å erkjenne. Når denne ikke blir uttrykkt, mister man livskraften og selvrespekten. Nå krevde den å bli sett og levendegjort. Jeg var kommet nesten midtveis i livet og måtte innrømme: Mitt liv kunne ikke lenger være én hemmelig del og en annen presentabel del. Det måtte bli ett, det indre måtte også bli det ytre.

Så var det alle de som måtte få del i det nye. Vennene, de som skulle vite hvem en var. Ingen hadde hatt mistanke, ingen hadde undret seg, ingen hadde spurt. Så lett vi lar oss lure av det tilsynelatende. Men jeg ville det slik, det var jeg som skulle si det.

Nå sitter jeg her og samler mot til å avsløre det for de nærmeste, slik alle som har erkjent noe for seg selv, må fortelle det. Det er familiens tur å få vite. De som har vært med meg gjennom alle årene, og likevel ikke har vært med. Jeg har bestemt meg, tar sats og stotrer frem de første ordene. Det blir overraskende stille. Når man har noe viktig på hjertet, skaper det en egen konsentrasjon rundt en selv og ordene. De lytter skremmende oppmerksomme, uten å si så mye. Men nå er det sagt. Det er som det flyr engler rundt meg. Det lyser, og jeg føler meg lett. Når noen sier en sannhet, åpnes omgivelsene. Er det slik det er å endelig komme til seg selv? Tenk hvis det ennå ligger like mange slike muligheter til selverkjennelse. Noe viktig er uttrykkt, og jeg er ikke den samme. Å erkjenne betyr ansvar, ansvar for forandring. Familien har hørt ordene og akseptert det, men de har ikke forstått hva det innebar å fortelle det. Bortsett fra min søster som gråter over min hemmeligholdelse. Likevel hjelper det å ha sagt det, da kan man i det minste være fri til å gå videre for seg selv i livet.

Så er det altså over? Aldri mer streve med å fortelle og vise at man er annerledes enn de fleste? Nei, slik er det ikke. Jeg er alltid nødt til å stå frem og være litt utenfor det vanlige. Hva gjør dette med et menneske? Å være bevisst, vurdere og ta ansvar for å forandre det ferdige bildet som andre lett tillegger deg? En utrolig mulighet! I disse strevsomme, men likevel befriende øyeblikkene hvor du må ta en avgjørelse, ta en bestemmelse, øker selvbevisstheten og innsikten i det å stå alene med noe i deg selv. Og er ikke dette et bilde på det alle mennesker strever med i dag: Å finne steder i livet hvor vi kan velge selv og dermed skape vår egen identitet? Jeg har prøvd å vise hvor krevende dette kan være, men likevel hvor nødvendig det er for å leve ditt liv og din skjebne