Vinterlig spasertur

Over vinterlandskapet lyder det iblant høyst interessante samtaler. Følgende samtale, der vi møter en lege i samtale med sin pasient, har kommet til meg gjennom min befatning med Gunvor Hofmos diktning. Måtte det jeg har lagt til selv, falle på sin egen urimelighet

Legen (stanser med ett): Om jeg kjenner Melkeveiens ytterste gate?

Pasienten: Ja. Noen ganger føler jeg at jeg er der ute om natten, eller straks etter at jeg har falt i søvn.

Legen: Dit vil ingen kunne reise på riktig, riktig lenge.

Pasienten: Fordi vi ikke kjenner eller vil kjenne lysets natur.

Legen: Fordi vi som Einstein sa, aldri kan oppnå hastigheter opp mot lysets.

Pasienten: Er det ikke rart? Stjernelyset kommer fra evigheten, men det har intet å fortelle dagens mennesker.

Legen: Nei, nå synes jeg du er urettferdig. Vitenskapen kjenner lysets hastighet, dets sammensetning. Studiet av lyset forteller oss stadig mer om universets opprinnelse. Jeg kan hente frem en bok til deg fra biblioteket, om du ønsker, når vi er kommet tilbake.

Pasienten: Spar meg for bøker som skraper i overflater. Jeg kjenner bare en bok som viser veien til universets porter. Men Gud er død, og det er ingen som kan tyde den lenger.

Legen: Hvorfor så pessimistisk? Vi er da på vei. Vi vet at vi lever i utkanten av en enorm gåte, men like fullt er vi på vei til stadig sikrere kunnskap om den.

Pasienten: Det er som når jeg våkner av et skrik i meg selv eller fra ett av naborommene. Vi kastes tilbake når vi åpner øynene opp til mørket i oss selv.

Legen: Vel, kanskje kan du si at veien finnes i oss selv, i ryggraden, som en slags blindvei med Atlas¹⁾ og hjernen som endestasjon. På den måten starter nummer 1 i krysset ved Sacrum.

Pasienten: Sacrum eller Sanktum, den første ryggvirvel på vei til Gud.

Legen: En vakker formulering. La meg skrive den ned (noterer); den første ryggvirvel på vei til Gud. (Peker mot stjernene) Men dit opp når vi bare i fantasien, gjennom tankene som ustanselig oppstår og forgår bak pannens hvelv, og til tider genialt formulert i poesiens språk.

Pasienten: Ikke prøv deg!

Legen: Hva mener du? Geniet ditt er til glede for mange, også for meg,

Pasienten (opprørt): Du låter som Gud. Og du lyver! For jeg anerkjenner ingen død, har ingen død. Jeg er! (Hun glir og faller.)

Legen (rekker henne hånden): La meg hjelpe.

Pasienten: Takk, det er så altfor mye.

Legen: Det skulle bare mangle. Støtt deg så bare på meg.

Pasienten: Takk, det var snilt. Jeg gled visst i et upåaktet øyeblikk. Hvor var vi?

Legen: Vi snakket om det geniale som til tider kommer til uttrykk i poesiens språk.

Pasienten: Ja, nettopp, men dette sier jeg bare til deg. For noen ganger, som når jeg sanser den eteriske høstluften og trekker den ned i lungene, og når skumringen faller innover landet, føler jeg sjelen strekke seg mot de fjerneste galakser. Eller, som nå, når vi skrider stille over hvite vinterkrystaller, kjennes det som om min egen sjel har snuplass i skoene. Underlig, ikke sant?

Legen: Jo, og her er vår snuplass for i dag.

Pasienten: Hvorfor? Vil du ikke gå mer?

Legen: Det er kaldt og et godt stykke tilbake.

Pasienten: Er du trett av samtalen?

Legen: Jeg tror det er på tide å snu.

Pasienten: Som du vil, kjære doktor. Jeg har luftet det jeg ville. (De går et stykke i taushet.)

Legen: Se så. De har endelig slått på flombelysningen på de gamle kirkebygningene.

Pasienten: Endelig?

Legen: Ja, så faller det jo litt lys på oss også.

Pasienten: Det finnes ikke noe mer løgnaktig enn flombelysning, herr doktor. Daglig skytes mennesker med lyskanonene rettet mot seg! Be dem slå det av igjen.

Legen: Det står nok ikke i min makt. Belysningen her er ikke mitt ansvar, vet du.

Pasienten: Jeg ber deg, snakk ikke til meg mer om lys!

Legen: Ja, ja, jeg skjønner at du mener det. Du har all grunn til å være bitter på krigen. La oss ikke snakke mer om det.

Pasienten: Ja, det er best slik. Tausheten er en lise, vet du

Legen: Ja, jeg vet det.

Pasienten (lager seg en snøball): Sne er ånd. Skarp, kjølig, ren ånd. Men det forstår du naturligvis ikke noe av.

Legen: Nei, jeg gjør nok ikke det.

Pasienten: Den legger seg som det fredsommeligste av alt, som en dyne over alle kvaler, og gir livet ro til å sette nye frø. Du protesterer ikke?

Legen: Jeg lytter.

Pasienten: Barndommens sne …

Note